I disse dager vises dokumentarfilmen «Grace Jones: Bloodlight and Bami» under Kosmorama, og fredag offentliggjorde Olavsfestdagene at den karismatiske artisten, supermodellen og skuespilleren blir en av sommerens trekkplastre i Borggården.

- I og med at festivalen i år har temaet «kropp», kom navnet hennes fort opp – alle har en visuell forestilling om stilikonet Grace Jones. Da vi begynte å grave i historien hennes, fant vi i tillegg et veldig interessant, komplekst og sammensatt menneske, sier Petter Myhr, direktør i Olavsfestdagene. Han mener publikum kan forvente en unik opplevelse, en performance i skjæringspunktet mellom teater, kunst, mote, musikk og dans.

Jones er både kjent som moteikon, modell, artist med popklassikere som «Nightclubbing» (1981) og «Slave to the Rhythm» (1985) og skuespillerkarriere.

Performancekunstner

«Bloodlight and Bami» er regissert av Sophie Fiennes, som har fulgt fenomenet Jones i mer enn fem år.

- I mitt hode er det mer en film enn en dokumentar, sier Fiennes, som er i Trondheim for å snakke om filmen.

- Jeg liker å leke med sjangeren og bruker iscenesatte partier, for eksempel gjennom å bruke sangene hennes til å understreke historien. Å være konform og å bli plassert i bås er vanskelig for både meg og Grace, smiler regissøren.

Regissør Sophie Fiennes poserer med Grace Jones under filmfestivalen i Toronto sist høst, i forbindelse med premieren på dokumentaren «Grace Jones: Bloodlight and Bami», som denne uka vises på Kosmorama.

- Hvem eller hva er egentlig Grace Jones?

- Hun er en performancekunstner. Opprinnelig ønsket hun først og fremst å være skuespiller, og da gjerne i teater der hun kan bruke spenningen i møte med publikum. Men det endte opp med å få uttrykk gjennom en rekke stilarter, forklarer Fiennes.

For Fiennes har det likevel ikke vært et mål å komme «bak masken» i vanlig forstand.

- Hun er jo en gåte, en Sphinx. Hva jeg lærte om henne? Jeg lærte det kameraet viser. Maskene hennes er bare ekstremversjoner av henne selv, mener regissøren.

Streng oppvekst

Grace Jones er født i Spanish Town på Jamaica, men flyttet med familien til New York som 13-åring. Oppveksten hennes var strengt religiøs, særlig da hun bodde med bestemoren og hennes tyranniske mann «Mass P». Hun gjorde snart opprør mot opphavet gjennom å bli en del av 60-tallets motkulturelle bevegelse og bosette seg i et hippiesamfunn i Philadelphia. Tilbake i New York som 18-åring fikk hun jobb som modell, og hun flyttet til Paris i 1970. Der tok modellkarrieren av, og Jones havnet på coveret av blader som Vogue og Elle.

Fiennes forklarer hvordan Jones i filmen forsøker å komme til bunns i sin strenge oppvekst, med viktorianske idealer for barneoppdragelse. Hvordan familien så at hun var begavet, men var skuffet over at hun ikke brukte evnene sine i kirken. Men der Grace i stedet opplever at de er opptatt av seg og sitt, og der skuffelsen likevel gir rom for en gjensidig respekt.

- Noen har prøvd å selge inn filmen min som en kritikk av en musikkbransje dominert av hvite menn, noe som bare er tull. Om noe er det en kritikk av den patriarkalske jamaicanske kirken, slår hun fast.

Laget film om evangelistbror

Jones har rukket å bli 69 år, men er i dag mer aktiv som artist enn på lenge. Blant annet holdt hun en kritikerrost konsert under Øyafestivalen i Oslo i 2016. Både som popartist, modell og skuespiller har hun iscenesatt seg selv gjennom et slående og ikonisk visuelt image, i stor grad skapt i samarbeid med den franske fotografen og designeren Jean-Paul Goude.

Grace Jones nærmer seg 70, men evner fortsatt å være en av popkulturens mest fascinerende personligheter. Her fra Øyafestivalen i 2016.

- Jones er kjent for sin gjennomtenkte iscenesettelse av seg selv, var hun opptatt av hvordan filmen skulle se ut og hva den skulle fortelle?

-Jeg kom rett fra å lage film om den tyske kunstneren Anselm Kiefer, og han var ekstremt kontrollerende. Grace Jones, på sin side, har alltid vært en som har samarbeidet tett med andre. Hun hadde total respekt for min jobb og prøvde aldri å ta den kreative kontrollen, sier Fiennes, som tidligere hadde laget filmen «Hoover Street Revival» om Grace Jones' bror, evangelisten Noel Jones. Den ble en vei inn til søsterens tillit.

- Det var selvsagt essensielt at hun stolte på meg og min kreative sans, og der var «Hoover Street Revival» viktig, tror Phiennes.

Ikonisk image

-Svært mang yngre stjerner trekker fram Grace Jones som forbilde. Hun har vært tøff og uredd, vært grenseoverskridende og utvidet handlingsrommet for kvinnelige artister, sier Myhr.

Han mener hun passer utmerket i festivalens profil også gjennom sine motsetninger, mellom det maskuline og feminine, mellom kraft og sårbarhet, mellom strengt religiøs bakgrunn og ekstravagant kunstnerskap.

- Som hun sier i filmen – «disco was like going to church». Du kan komme seg bort fra oppveksten, og samtidig ha den med deg. Vi har med oss oppdragelsen uansett, mener Myhr.

Stor produksjon

Konserten i Trondheim blir den eneste Jones gjør i Norge i denne omgang.

- Det var ingen selvfølge at hun skule velge Trondheim, det var en lang prosess. Men vi brukte tid på å forklare rammene rundt festivalen, og det vekte interesse, forteller produsent Stian Aagaard I Olavsfestdagene. Han understreker at det ikke blir en lettversjon som kommer til Trondheim, men full produksjon med mange involverte.

- Hun har også vært involvert selv, og ingen ting er bestemt uten at det har gått gjennom henne. Det er en god følelse for oss at hun vet hva hun kommer til, sier Aagaard.

Olavsfestdagene går av stabelen mellom 28. juli og 4. august, og Grace Jones står på scenen tirsdag 31. juli.

Startet med disko

Hun ga ut sin albumdebut i 1977, og ble raskt en stjerne på New Yorks homseklubber. Den brede populariteten kom imidlertid først med «Warm Leatherette» (1980) og spesielt «Nightclubbing» i 1981. Da hadde hun gått fra disko til et hardere lydbilde med innslag av funk, post-punk, reggae og dub. Hun har aldri vært blant artistene som har solgt mest, men både de to tidligere nevnte platene samt «Slave to the Rhythm» star likevel som popklassikere I dag.

Mellom 1990 og 2008 var den musikalske aktiviteten lav, bortsett fra en og annen singel og en del musikk for film og tv. I 2008 kom comebackalbumet «Hurricane», som fikk god mottakelse av kritikerne og der hun på produsentsiden samarbeidet både med sine gamle kupaner Sly & Robbie, samt Brian Eno og Tricky.

Gjennombrudd med Bond

Selv om hun hadde deltatt i en del lavbudsjettsfilmer siden 70-tallet, fikk hun sitt gjennombrudd som skuespiller midt på 80-tallet, blant annet gjennom James Bond-filmen «A View to a Kill» og mot Arnold Schwarzenegger i «Conan the Barbarian».

Grace Jones (t.h.) sammen med Tanya Roberts og Roger Moore under innspillingen av James Bond-filmen «A View to a Kill». Filmen bidro til et gjennombrudd for Grace Jones som skuespiller.

I 2015 ga hun ut selvbiografien «I’ll Never Write My Memoirs», og så sent som i fjor bidro hun på Gorillaz-albumet «Humanz».