Det er nesten som å være med på Strindens promenadeorkesters paradeøvelse, verdensrekordforsøkene i hurtigspilling av «Stars & Stribes».

Kled deg godt: Regjerende trøndersk speldronning Catrine Telle kan også kunsten å kle seg til spel. Her fra torsdagens premiere.

For hvert år med Catrine Telle i registolen, fremstår Korsvikaspillet Håkon og Kark» enda mer tidseffektiv, enda mer temposterk. Men det morsomme er at stykket slett ikke oppfattes som masete eller heseblesende, de roer ned når det kreves. Stykket blir faktisk for hvert år som går også tydeligere, samtidig som kompleksiteten i historien blir ivaretatt. Og vel så det.

Står bak flere høydepunkt: Tuva B Larsen fremstiller Anna og er oppsetningens fremste vokalist.

«Korsvikaspillet Håkon og Kark» er historien om skjebnefellesskapet mellom den siste Ladejarlen Håkon og hans trell Kark. Vi to vart fødd i same natt og saman skal vi døy.

Det er en politisk historie om drakamp mellom forskjellige ætter, forskjellige interesser, forskjellige landsdeler, forskjellige land. Det er en religiøs historie om overgangen fra hedenskap til kristendom, om overgang fra blodhevn til rettsstat. Det er et tidsbilde fra en tid da mye var forskjellig, men mye også likt. Det er en mer tidløs utforskning av kjønnsroller og grunnleggende menneskesyn, av barnesoldater som dør i meningsløse kriger, av maktmennesker som bruker religiøs tilknytning til gagn for egne posisjoner, men samtidig også et stykke om religionens positive kraft, der det understrekes at det ikke er hva du tror på som er viktig, men styrken i troen.

Friskus: Lavrans Haga entrer sceneområdet på spektakulært vis. Enten gradestokken viser 20 eller åtte grader.

Alt dette altså i løpet av ganske nøyaktig én time og 20 minutter, uten pause. Og faktisk også uten pauser. Enten det er masseopptrinn med dans eller krig, sangnummer, raske hester, søte barn, svømming i iskald fjord, eller tette kjærlighetsscener, alt flyter like sømløst og naturlig.

Til hest: Lavrans Haga og Daniel Adolfsson er herre og trell, men også bestekamerater.

De viktigste rollene har vært ivaretatt av de samme aktørene de siste årene, og det betyr en del for autoriteten. Dynamikken mellom den uvørne handlingens mann Håkon (Lavrans Haga) og den mer underfundige tvileren Kark (Daniel Adolfsson) er det som virkelig bærer stykket, men de på hver sin måte fornuftige Anna (Tuva B. Larsen) og Tora fra Rimol (Marte Stolp) er viktige motpoler.

Det blotes i Korsvika: Håkon Jarl (Lavrans Haga) kan kunsten å egge sine undersåtter til handling.

Og de to andre «limene» i forestillingen fungerer bedre enn i tidligere oppsetninger. Både de dansende nornene som fletter livsveven og dermed bestemmer skjebnen til aktørene, og Liva – volven som er Ladejarl-samfunnets spåkjerring.

De dansende nornene vever sin vev, og binder sammen handlingen.

Det var lett ruskevær i Korsvika under premieren torsdag, men ruskevær kler den mørke dramatikken i stykket. Oppsetningen anno 2018 glir så godt at man må inn i detaljer for å finne negative anmerkninger: Da velger jeg å nevne de avhugde ansiktene til Håkon og Kark som i år igjen er festet på staker i sluttscenen: På den ene siden kanskje i overkant skremmende for de yngste publikummerne, på den andre side såpass lite naturtro at det blir et fremmed kitsch-element i en oppsetning som ellers fokuserer på symbolverdien av Håkon og Karks død i fellesskap, snarere enn de faktiske hendelser i og utenfor den famøse grisebingen.

Hodet på staker: For noen yngre publikummere er dette kanskje et vel skummelt innslag, for andre et kitchy fremmdelement.

Og så skal jeg dra opp ett blant mange svært gode elementer i forestillingen, vil jeg i år fremheve det musikalske. Først og fremst kvaliteten i Frode Fjellheims komposisjoner, men også fremføringen av orkester, kor og solister. Ikke mange spel er i nærheten av dette nivået.