Enkelte trønderrock-hipstere har, med blandet hell, prøvd å gjenreise Terje Tyslands ry og hans plass i den store trønderske rock-kanon. For det går an å argumentere for at Tyslands toppnivå og grunnleggende talent er like høyt som hos hans jevnaldrende kolleger. Men så var det bunnivået, da. Den store revitaliseringen av Tysland og hans karriere har latt vente på seg, han er stabukken som har gjort det på sin måte og nektet å innrette seg – litt på godt men også på slurvete og svakt.

I møte med et nytt Tysland-album går det an å gjøre det enkelt for seg selv og si at Tysland er seg selv lik, også denne gangen. Både fest og nedtur, like deler medrivende og irriterende pinlig. Gode tilløp, men slapp kvalitetskontroll. Denne plata er for så vidt ikke noe unntak, men det er også blitt et album med rød tråd og sammenheng.

Åpningslåten «Hææælig» er riktignok destillert Tysland, der outsideren viser en livsglad finger til det konforme A4-samfunnet, over et saftig komp. Men det skal fort roe seg, «Bare kjærlighet» er blitt et album fattig på elleville festlåter, brorparten av låtene bærer preg av ettertenksomme tilbakeblikk. Tysland oppsummerer karriere og livsløp og finner plass til både anger, skam og resignasjon («Det e nok no»), men også stolthet. Ikke minst hyller og forbanner han kjærligheten til kvinnen og musikken. Duetten med Åge Aleksandersen, «Compadres Hermanos (venna)» er musikalsk anonym, men teksten ligger et hakk over resten der den utforsker lunefull og nostalgi-selektiv hukommelse og ender opp som en varm dialog mellom «verdens verste venna». «Vent litt på mæ no» er et annet høydepunkt, Tyslands stemme er oppsiktsvekkende (men kledelig) sliten og preget i en fin kjærlighetssang om å ikke strekke til.

Men det er for langt mellom drammene. Vi får altfor mye fyllmasse i form av slapt låtskriver- og studiohåndverk. Lydbildet (bortsett fra på åpningslåten) er ubalansert og med et billig preg. De mange kjærlighetssangene er sympatisk og inderlig følt, men får sjelden det melodiske løftet de trenger og fortjener. Den obligatoriske religionskritikken på slutten er heller ikke kvass eller treffsikker nok.

Jeg tar meg i å fabulere om hvordan Terje Tysland hadde hørtes ut om han hadde hatt en kunstnerisk stø og hard hånd ved sin side (for eksempel en Kåre Vestrheim?), som kunne finjustert og brettet ut lydbildet og luket ut det slappeste venstrehåndsarbeidet. Den plata skulle jeg likt å høre!

Høydepunkt: «Vent litt på mæ no»

Anmeldt av VEGARD ENLID