Med Fabulous Thunderbirds var Jimmy Vaughan kongen av hardtslående Texas blues. Til Nidaros Blues 2012 kom han etter å ha gitt ut et par sterke, men mer nedtonede album de siste årene. Hans to samlinger med «Blues, Ballads & Favourites» har revitalisert solokarrieren - i en litt mykere, nostalgisk og stilfull innpakning.
Hans Tilt-a-Whirl Band er utvidet med to blåsere, virkelig klassemusikere, og på siste halvdel av konserten var hans mangeårige samarbeidspartner Lou Anne Barton hovedvokalist.
45 års sceneerfaring
Publikum hadde vært gjennom en festivalkveld med mange ok innslag, der mange sjangre var representert, der mange hadde notert seg Trampled Underfoot som høydepunktet.
Men det var ikke tvil om hvem det egentlig dreide seg om denne fredagskvelden. Konferansesalen var tettpakket da Jimmy Vaughan gikk på scenen med en autoritet bare 45 års sceneerfaring kan gi.
Han gikk ikke ut i hundre, sparte bevisst på konfekten - og dermed ble den første låten som virkelig ble tilfør temperament, tredjelåten «I Ain't Never» et forløsende første høydepunkt.
Lite brautende
De to siste albumene, med Vaughans ungdomsfavoritter før rock'n'roll tok ham, var hovedtyngden i repertoaret. Hans lite brautende spillestil står godt til disse låtene som får frem det melodiske og forbeholdne i gitarspillet hans. Han fremsto som en sterk kontrast til ivrige og spillekåte britiske Matt Schofield som spilte en etasje under en time tidligere. Vaughan spilte mye mindre, men fikk uttrykt mye mer.
Likevel har repertoaret sine begrensninger og det var et nødvendig løft at Lou Ann Barton kom på scenen siste halvpart av konserten. Låtene med henne er høydepunktene på albumene, og hun ga et popløft til klassiske klåter som «In The Middle Of The Night», «Just A Little Bit» og «Wheel Of Fortune».
Høytidsøyeblikk
Men konsertens største høydepunkt sto likevel Vaughan for selv. Så tilbakeholden er hans gitarspilling at da han først dro sirkusnummeret med å spille Chuck Berry med gitaren på ryggen fikk det maksimal effekt. Så dro han det til gjengjeld helt ned, alene med gitaren etterpå. «Six Strings Down», hyllesten til lillebror Stevie Ray og en rekke andre døde bluesgitarister, var fredagskveldens høytidsøyeblikk.
