Dette er fjerde gang musikalen «Carl Halck» settes opp på Karlslyst; denne gang har regissør Arnulf Haga gjort så sterke grep at det snakkes om at denne nypremieren er som en ny forestilling.

Carls eneste venn: Tjenestejentenes leder Regine (Eva Nilssen) er den eneste som beholder lojaliteten til sjefen.

Nøyaktig hvor sterke grepene er, vet ikke undertegnede. Dette er første gang jeg opplever både stykket og de flotte omgivelsene på Karlslyst. Men om jeg sjekker rapporter og våre anmeldelser fra tidligere år opp mot egen opplevelse, kan jeg si at det som er blitt fremhevet som de største attraksjonene i musikalen, gode låter som blir kraftfullt og enerigsk fremført av solister og kor, gripende barnekarakterer og utnyttelsen av de historiske omgivelsene, i aller høyeste grad er full behold.

Praktfull spelplass: Karlslyst på Hommelvik er et av Trøndeøags fineset spel-arenaer.

Det er også styrken i hovedpersonen, fremstilt med vokal bravur og kroppslig pondus av lokale Torstein Fosmo, som har den fine kombinasjonen av å ha gått gradene i denne musikalen, og vært medkomponist av musikken, samtidig som han har tatt musikalsk utdannelse og opparbeidet solid erfaring fra andre scener. Han fullførte i vår mastergrad i musikkdramatikk ved Musikkhögskolan i Malmö Opera.

Fosmo har tidligere spilt den unge helterollen i musikalen, husmannsgutten Rasmus Roten, som i år blir flott fremført av en annen lokal aktør med erfaring fra tidligere oppsetninger, 19 år gamle Pål André Weisethaunet. Disse to eksemplene er et bra bilde på hvor godt stykket er forankret i lokalsamfunnet.

Serverer gjestene: Det gjøres klart til storstilt gjestebud på Karlyst i åpningsscenen.

Hovedperson Carl Halck spilte en stor rolle i livet i og rundt Hommelvik på 1800-tallet, og var pådriver for industrialiseringen av bondelandet. Han fikk kongens tillatelse til å skifte navn på gården til Karlslyst, og i stykket får han også selveste unionskongen Carl Johan på besøk på gården. Akkurat det besøket går ikke helt etter Falcks plan; det er det etter hvert lite som gjør. Gjeldsbyrden vokser seg større, oppkomlingen blir slått konkurs og gården og innboet selges på tvangsauksjon.

Det går dårlig med Carl, men verken omgivelser eller tilskuere synes synd på ham. Han oppfører seg dårlig mot familie og «likesinnede», enda verre mot fattigfolk. Han har «arvet» enkefru Holtermann, stort sett for pengenes skyld, han er egentlig mer opptatt av hennes datter. Og så selv når barna i husmannsfamiliene ligger for døden, nekter han å bidra til legehjelp.

Stykket åpner med et masseopptrinn med storfest på Karlslyst, det er herskap og det er tjenere, det er fyll og fanteri – og to enkeltscener åpner tydelige spor i forestillinger: Husmannsgutten Rasmus Roten og Falcks stedatter Karoline Marie Holtermann elsker hverandre tvers over klasseskiller, og husmannssøsknene Krestjan og Anne Normann blir så blendet og fristet av rikdommen på «slottet» Karslyst at de stjeler noen smuler fra rikmannens bord. Sistnevnte er en blant mange flotte scenene i den lange første akt, der elegant humoristisk krydder balanserer den klassebevisste indignasjonen og patosen som er grunnstemningen i forestillingen. Masseopptrinn med sang der samtlige enkeltaktører lever seg hundre prosent inn i handlingen med kropp og sang, bidrar til at energinivået hele tiden er på topp. Det er rett og slett veldig flott.

Folket er sinna: Temperaturen stiger og sinnet mot Carl Halck tiltar.

Etter en lang pause, der publikum kan nyte varm suppe, de fortsatt praktfulle omgivelsene – og ikke minst utsikten mot fjorden, er det tilbake til forestillingens siste halvtime, da mørket har senket seg, og det er mer rom for å skape effekter også ved lyssetting.

Andre akt er mørkere enn første, men har ikke like høy kvalitet. Avslutningsscenen med tvangsauksjon er riktig nok en lite perle.

En storstilt scene som utvikler seg som en mareritt-sekvens som skal visualisere Carl Halcks personlige nedtur, henger ikke helt sammen, og publikum fores i overkant med teskje for at vi skal skjønne at fattigfolk sulter og Falck er slem.

Folket i Hommelvik sulter, og Carl Halck gjør lite for å bedre deres situasjon. Tvert imot.

Men hvorfor er Carl så slem, hvorfor er han blitt den har blitt?

Det er en åpenbar svakhet med selve historien «Carl Halck» at personligheten og eventyreren Falck ikke blir bygget opp før han blir brutt ned, og at det ikke er noen frempek (som vi fikk med oss, i hvert fall) mot Carl Johans overraskende kunngjøring på tunet til Falck.

Når ikke personen Carl Halck helt blir åpnet, eller tilstrekkelig diktet frem, for oss, finner vi jo andre det er lettere å identifisere oss med. Og det er for all del supert å få oppleve dette på selve åstedet for hendelsene en sensommerkveld da værgudene spiller på lag med noen få profesjonelle og en flott gjeng amatører.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL