Bluesen har alltid vært der, like under men også godt over overflaten, hos The Rolling Stones. Det er derfor en logikk i at de, på sitt første studioalbum på 11 år, velger å levere et rent bluesalbum. Spilt inn spontant over tre dager, med coverlåter fra blant andre Howlin' Wolf, Memphis Slim, Buddy Johnson og Willie Dixon.
Der bandets blues-lån i tidlige år ble paret med popenergi, er dette mer en uforfalsket sjangerøvelse. Nå er ikke undertegnede noen stor fan av det bandet har produsert på plate siden midten av 70-tallet, og jeg fryktet at dette var sidrumpa hvitmannsblues spilt på sliten autopilot. «Stones spiller blues» – det låter som tidenes mest gubbete premiss – så er det i stedet blitt bandets mest energiske album på mange, mange år. Det låter herlig inspirert, varmt og spontant, rufsete og rynkete, hele tiden på en grensen til det overstyrte og herlig kaotiske.
R&B-arven i Stones tilskrives gjerne Keith Richards, men det er faktisk Mick Jagger som virkelig skinner her, som blues-shouter med en intim tilstedeværelse jeg knapt trodde han var i stand til. Og så munnspillet, da! Hør Memphis Slims tittelspor, hvordan Jaggers munnspill og Richards' og Woods gitarer ruller hulter til bulter, i salig, ekstatisk røre. Eller seige «Little Moon» der de demonstrerer antydningens glødende kunst. Bakpå på beaten, frampå i hodet.
Bandets fortsatt imponerende live-kondis til tross, Stones' låtskriverklo har fått sløvne over lengre tid. På «Blue & Lonesome» bruker de derimot årene til sin fordel, og øser livserfaring og dybdeforståelse inn i sine tolkninger. Og det kler dem bedre enn å strutte rundt til «Start Me Up» på noenogtredevte året.
Spennende eller originalt? Selvsagt ikke. Noe endimensjonalt i lengden for alle med et mer perifert forhold til blues? Jo visst. En parentes i Stones-katalogen? Tja, muligens – men en hengiven, intens og overraskende vital parentes like fullt.
Anmeldt av VEGARD ENLID
