17 år etter at Hugh Jackman første gang gjorde karrierebyggende filmrolle som Logan/Wolverine i «X-Men» (2000) setter han et verdig, brutalt punktum med «Logan», som på norsk for sikkerhets skyld har fått tittelen «Logan: The Wolverine».
Regissør og manusforfatter James Mangold skal ha mye av æren for at dette er en av de klart bedre filmene med Jackman som mutert jervemann med stål i nevene. Handlingen utspiller seg i 2029, med Logan som sliten limousinsjåfør og pleier for en døende Professor X.
Les også anmeldelsen «Mutert japansk juling»
17 år med Logan vises i kropp og holdning til Jackman, som ser ut som en slags svirebror av Mel Gibson i tittelrollen. Regissør Mangold laget sist en god film med nyversjon av western-klassikeren «3: 10 To Yuma»(2007). «Logan» kan på flere måter sees som en hyllest til og variant av western-klassikeren «Shane» (1953).
George Stevens gamle Oscar-vinner for beste foto(svært fortjent) dukker opp i flere scener. Først som favorittfilmen til Professor X, spilt av Patrick Stewart. Noen av de fineste scenene i filmen, hvor Logan og professoren hjelper en farget familie, er faktisk en mini-utgave av den gamle western-klassikeren.
Den åpenbare forskjellen er at i western-klassikeren med Alan Ladd som ensom helt, gikk volden stort sett utover skurker og direkte involverte. I «Logan: The Wolverine» rammer volden mer blindt og brutalt. Selv sympatiske bifigurer får svi og blø, i en film hvor det etter hvert blir vel mye blodbad.
Et viktig og godt nytt element i Logan-sagen er historiens klare drag av en superhelt-parallell til den aktuelle norske filmen «Hjertestart». Kristoffer Joner spiller der en motvillig bisk far som gradvis ser at barnet han reiser med ikke bare er en byrde. Jackman havner i lignende setting med ei mutert meksikansk jente som han deler gener og dødelig våpenkraft med.
«Logan» er en solid finale for Jackman og Patrick Stewart. En fin og artig visuell og fortellermessig hyllest til tegneserie-røttene til universet drar opp. Nykommer Dafne Keen imponerer som unge Laura. Så får vi se om det blir mer stålklør på henne framover.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG