Etter undertegnedes oppfatning har islandske Yrsa Sigurdardóttir vært den ubestridte eneren i nordisk krim de siste årene.

Hun behersker flere sjangere, fra den rene grøsser med overnaturlige elementer i «Jeg vet hvem du er,» til hennes forrige roman, «Dragsug,» som var en mer rendyrket politikrim. Hennes nyeste bok, «Syndsforlatelse,» faller inn under denne siste kategorien.

Les også om disse andre bøkene som vil prege bokvåren 2018

Hovedpersonene, politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja, vil mange huske fra nettopp forrige bok, «Dragsug». De har en mildt sagt anstrengt tone etter et one-night stand, men føler samtidig en sterk, gjensidig tiltrekningskraft. Huldar har også vært til sengs med sjefen, Erla, og forholdet til henne er rundt nullpunktet, tidvis under. Langt under. Så vil de som ikke har lest de forrige bøkene tro at Huldar er en typisk sliten, drikkfeldig politimann med et rått damedrag, men jeg kan berolige leserne med at han er langt mer kompleks enn som så.

«Syndsforlatelse» åpner med at en ung jente er i ferd med å stenge den lokale kinoen for kvelden. Hun oppdager at hun ikke er alene, og blir overfalt på toalettet. Overgripere tar samtidig bilder som sendes til utvalgte venner av offeret via Snapchat. Denne åpningsscenen er destillert spenning, klaustrofobisk og uhyggelig, men samtidig vond å lese.

Temaet i romanen er mobbing; mekanismene om virker inn, fortvilelsen hos ofrene og deres pårørende, men også hat og hevnlyst. Sigurdardóttir skriver som vanlig svært godt. Hun har en – og her passer det å bruke uttrykket – dødelig effektiv penn, få kan skape spenning som henne. Samtidig har hun språk godt nok til å skildre sorg, fortvilelse og hevntanker på en måte som berører leseren.

«Syndsforlatelse» er ikke hennes beste roman, men den er mer enn god nok. Og hun er stadig helt der oppe. I toppsjiktet blant dagens krimforfattere.

Anmeldt av ØRJAN GREIFF JOHNSEN