– Jeg er opptatt av å fange det Heimdal bærer på, det er et spennende sted. Det sies at det er over 60 000 innbyggere her, men jeg har ikke sett dem. Det er en tomhet her, som jeg overfører til dette huset, sier Claire deWangen.
Hun har jobbet med stedsspesifikk scenekunst i 15 år nå. deWangens metode er å rykke inn i lokaler som er i mellomfase, midt mellom sitt forrige liv og sin kommende funksjon. Nå har hun laget forestillingen «Adresse Contoirs-Bankett» på bestilling fra Heimdal kunstforening, som en del av kunstprosjektet «Tatt av Heimdal».
– Arkitektonisk uforståelig
22 000 kvadratmeter med gulvflate er, foruten trykkeridelen som fortsatt er i drift, «ribbet for purpose og why, ødslige etasjer uten funksjon, men med en sær form for skjønnhet», som det heter i programmet.
– En del gamle bygg har noen usedvanlig vakre arkitektoniske attributter, selv om de er slitne ellers. Dette er ganske arkitektonisk uforståelig, med sterkt preg fra 70- og 80-tallet. Et landskap som en avisredaksjon er, blir veldig rart når det er fraflyttet. Det er tømt for mening, illustrerer deWangen.
Året var 1975 og frisørene på Heimdal merket økt pågang etter at Adresseavisen flyttet til bydelen.
Hun mener dette er en enestående anledning til å oppleve bygningen på sitt aller stussligste etter at redaksjonen, markedsavdelingen og administrasjonen flyttet tilbake Trondheim sentrum sommeren 2015, etter over 40 år på Heimdal. Lenge har de særegne mediehuslokalene stått tomme, men til høsten åpner Rema 1000 butikk i bygget.
– Jeg tolker fritt, men Heimdal ligner veldig på steder jeg kjenner fra før. Jeg har bodd her i snart to uker nå, og merker at det er veldig lett å komme i kontakt med folk, sier hun.
Adresseavisen flytter til sentrum
Lokale statister
Ledsaget av «Lisbeth» (Line Heie Hallem) og «Olaug» (Oddrun Valestrand), to semi-autoritære funksjonærer for et «unevnelig selskap», får publikum bli med gjennom deler av det en gang så livlige huset. DeWangen vil ikke si så mye om handlingen, annet enn at de har tatt utgangspunkt i stedet og diktet en historie rundt huset og Heimdal. Et par lokale statister er med i det lille ensemblet. Kulturrådet har støttet flere av deWangens utforskende teaterforestillinger og er med også med denne gangen.
– Det er en annen måte å gjøre teater på, og jeg er glad for at de har latt meg gjøre dette over så mange år nå, sier hun. Hun er opprinnelig fra Stavanger, men har base i Oslo.
Valestrand forteller at tvillingsøsteren hennes sa hun aldri skulle gå i teater mer fordi hun flere ganger hadde sovnet under forestillingene. Hun fikk imidlertid tilbake troen på scenekunsten etter deWangens oppsetning «Monstermuskelen» på Ensjø i 2015.
– Det vekte hennes lyst til å utforske mer teater. Det er noe med å få være med skuespillerne, istedenfor å iaktta dem fra en teatersal, sier Valestrand.
– Den tradisjonelle teaterformen krever en del av publikum. Det å sitte i en sal over flere timer og høre mye tekst krever mye av publikum. Jeg er glad i det selv, og mener det er viktig at vi har sånne tradisjonelle arenaer. Men det finnes også ting som er noe helt annet, som for eksempel Spkrbox i Oslo (som begynte i Trondheim i 2014, journ.anm.). Det tiltrekker seg andre folk med andre interesser og andre aldersgrupper. Vi har tilgang på så mye i alle retninger i dag. Det må man forholde seg til innenfor teater også. Vi må tenke bredere, sier Heie Hallem.
– Folk er sugne på oppleve ting, og er åpne for å ta inn nye inntrykk, fastslår Valestrand.
Vi som elsker kulturkjerringene
Det er først når den syke blir lagt inn på sykehus det virkelig er fare på ferde.
–Eget økosystem
Forestillingen spilles til og med fredag 10. mars. Den varer i rundt 45 minutter og målgruppa er vid, fra store barn, ungdom og oppover. Det er gratis å komme inn, men forhåndspåmelding er nødvendig.
DeWangen og skuespillerne spaserer lett over de store teppebelagte gulvflatene hvor avisens radiostudio og sentralredaksjon lå.
– Hvordan tror du det var å jobbe her?
– Det virker på meg som en egen bikube som var isolert fra Heimdal for øvrig. Jeg tror det var et eget økosystem, uten mye interaksjon med lokalsamfunnet. Nå er det som et tomt romskip som har forlatt sin satellitt. Det er trist. Jeg snakket med ei dame som vasket her i mange år før, og som fortsatt gjør det, og hennes hjertesorg over at pulsen og alle personlighetene som preget arbeidsdagene er borte.
Samtidig, på «kryddertomta» som er nærmeste nabo til den forlatte mediehuset, bygges leilighetskomplekset Heimdal stasjonsby.
– Jeg tror ikke det kommer til å forandre bydelen. Jeg kan ikke se noen kafeer eller ungdomshus i de planene, sier hun.
– Har du et råd til Heimdal?
– Det er så mange som bor her og jeg tror folk er stolt av hjemstedet sitt. Men det er få møteplasser sånn jeg opplever det. Jeg tror ikke de finner hverandre på City Syd heller. De må jobbe mer med å skape de gode møteplassene her, sier Claire deWangen.
- Hvis jeg slutter blir jeg bare sittende med rødvin og se på film