Engelske Lionel Davidson (1922-2009) debuterte i 1960 og ble tidlig sammenlignet med John le Carré og Graham Greene i kvalitet på spionthrillere.

Etter flere års pause knallet han til med «Ravnen» i 1994, en spenningsroman det godt kan anbefales å lese med lue og hansker på. For når forfatteren legger handlingen til Kolyma-regionen i Indre Sibir, så skriver han isnende godt om vintre som holder jevnt 50 minusgrader.

Midt i isødet ligger en hemmelig, underjordisk forskningsstasjon som gjør et oppsiktsvekkende funn i tundraen som kan korrigere historien om mennesket. Det man tror er en nedfrosset mammut, viser seg å være en høygravid, ung kvinne av ukjent menneskeart og med store proporsjoner.

En kryptisk melding skrevet på sigarettpapir mottas av en Oxford-professor som blir oppfordret til å ta kontakt med en dr. Johnny Porter, et universalgeni som har studert under professoren. Porter er en kanadisk indianer med enorme språkevner, han kan de sibirske stammespråkene, er biolog og botaniker. Men ikke bare det, fysisk sett er han på høyde med Fantomet, en kvinnebedårer ala Casanova, en problemløser med fiender som en James Bond, en forkledningsartist som spionen Paul Dukes. Forfatteren har hatt det moro da han satte sammen personen Porter, og det gir jo romanen et eventyrlig preg i et rigid russisk verdensbilde, som fortsatt eksisterte på 70-tallet.

Romanen bygger opp en detaljrik handling fra en tid preget av hemmelige militære operasjoner, og leseren er godt ivaretatt av forfatterens vitale og presise språk. Boken beskriver også kappløpet mellom øst og vest, om forskning som skulle holdes skjult, om avsløringer som kunne få fatale følger for den annen part. Når Porter er mannen som kan hente ut denne sensasjonelle og forbudte informasjonen om genmanipulasjon, som kan bygge på funnet av superkvinnen i tundraen, er leseren med på det. Men med et lurt glimt i øyet.

De siste hundre sidene er svært spennende, og jeg tror også at oversetteren har syntes det har vært en sann svir å jobbe med denne boken. Forfatteren Philip Pullmans elleville forord gjør heller ikke skam på boken han mente var «den beste thrilleren som noensinne er skrevet».

Anmeldt av STEIN ROLL