Charlottenlund er først ut med russerevypremiere i Trondheim, men det er ikke sikkert at det var de som begynte planleggingen først.

Vi ser det blant annet gjennom manglende fokus på kulisser og kostymer, og ujevn kvalitet på sketsjene.

Men man kan ikke merke det på innstillingen til revyskuespillerne. De har en avslappet selvtillit over seg, de koser seg tilsynelatende på scenen.

Da er det mye lettere for publikum å trives også. Og det gjør vi, spesielt før pause da det er mange innslag som skaper god stemning.

foto
Obligatorisk parodi: Ikke en russrevy på Cha uten en parodi på den musikalske engelsklæreren Eilert Ottem.

Det er de nære ting, elevenes eget univers som tradisjonelt får fokus i en russerevy. Russens festliv, pluss dagliglivet på skolen med rare lærere, mutte rektorer, kantinesjefer som er glad i å bestemme, rengjøringspersonale som slarver seg imellom. Slike ting. Og Paradise Hotel, selvsagt.

foto
Utenfor nesetippen: Ida Kaspara som Kim Jong-un leder an i revyens mest internasjonale nummer.

Man blir litt smålykkelig om det dukker opp revynummer som ser litt lenger utenfor nesetippen. Her får vi et muntert sang- og dansenummer om Nord-Koreas «Kim Jong-un», som er blant de absolutte høydepunktene.

Et pluss for revyen er at de løsrevne sketsjene er pakket inn i en rammehistorie. «Hjelp, jeg er rektor» heter revyen, og årsaken til det er at rektor Nina gir russ Fredrik oppgave å styre skolen mens hun selv tar seg en sydenferie. Det er et utgangspunkt som kan åpne for moro og forviklinger, men samtidig er det lett å snuble i ambisjonene om man skal lage en helhetlig fortelling. Manus og regi-duoen Borgar Tingkjøb Skjelstad og Thea Biegel Haugen har ikke klart (rukket?) å få maksimalt ut av rammehistorien, men de mister den aldri helt av syne. Den fungerer uanstrengt og greit, til tross for at anslaget ikke blir forløst.

Cha-revyen har rykte for å være blant de beste, morsomste og mest sjarmerende i byen. De har funnet en form som funker, og som det bygges videre på fra år til år. Sjarmen har de fortsatt inne, men det er for mange lovende anslag som fisler ut.

Se bildene fra da kremen av norske revyartister besøkte Olavshallen

«Sesjon» er den obligatoriske sketsjen som spiller på forskjellen på de videregående skolene i byen, og den funker som bare det. Den har en glidende overgang til «Paradise Hotel»-sketsjen der prototypene for de forskjellige skolene er kandidater. Presentasjonsvideoen av KVT-eleven Martin i Rotvoll-fjæra er herlig. Men tiden kan ikke ha strukket til for å utvikle hele sketsjen i tilsvarende kvalitet.

foto
På sesjon: Hver trondheimsskole har sin representant, med hvert sitt særpreg.

En sketsj om et besøk på «Vinmonopolet» er det vanskelig å skjønne poenget med, i «Lurt av Karlsen» er det i overkant lett å skjønne et i overkant enkelt poeng. Det er mange sangnummer, mange av dem er oppfinnsomme gjendiktninger av kjente hits. De fungerer greit, selv om kvaliteten på selve vokalinnslagene ikke er det som vil bli husket fra denne revyen. Flere av dem, både rap og sang, virker også å være lagt for lavt i forhold til sangernes naturlige stemmeleie. I rapsekvensene på den feiende Cha-russelåten av året som avslutter revyen, har aktørene i aller høyeste grad det vokale inne. Kunne de bare vist det tidligere i revyen!

Det er ikke alle russerevyer som kan skilte med en aktør som samtidig figurerer i en hovedrolle i en superpopulær dramaserie på TV. Det kan Cha-revyen i år. Emma Bones spiller Camilla i «Heimebane» og er veldig tydelig hver søndagskveld på NRK1. På Cha-revyen er hun en av 30 energiske og sympatiske aktører.

Hun kunne godt ha vært mer fremtredende på scenen, men revyens prøvetid sammenfalt vel med TV-opptak for sesong to? Uansett er hun tydelig til stede på scenen i de øyeblikkene hun er der. Det er også grunn til å fremheve Lone Mariell Winge for hennes nærvær på scenen, og så er Martin Moe en ressurs gjennom hele revyen.

foto
To sterke kort: Lone Mariell Winge (til venstre) og Emma Bones er de to i emseblet med sterkest nærvær på scenen.

Men hele gjengen er fin. De har gjort en dugelig dugnadsinnsats på kort tid. Det er lett å trives på «Hjelp jeg er rektor», samtidig er det lett å se at mye kunne blitt bedre om revygjengen hadde hatt lengre tid på seg.

Det er vanskelig å lande terningvalør på den første av årets russerevyer, uten sammenligningsgrunnlag. «Hjelp, jeg er rektor» har sine tydelige svakheter, men mister aldri energi eller retning. Fireren de får her, er muligens i snilleste laget - men jeg har hørt man skal være snill mot russen.

Anmeldelsen er basert på forestillingen onsdag kveld.