Tittelen lyver, for dette er den mest tøysete plata fra Ariel Rosenberg og bandet hans til nå. Det er den mest poppa og umiddelbart fengende også, men tøysete like fullt. Noe jeg bare er mellomfornøyd med.

Åpningen «Kinski Assassin» høres ut som Frank Zappa ute på publikumsfrieri, mens «Is This the Best Spot» minner om en lo-fi-versjon av vaudevillepopbandet Sparks. Så, plutselig, kommer to slående perfekte vestkystpoplåter så fri for ironi, filter og tull at du lurer på om dette er samme mann som for bare fem år siden insisterte på å pakke inn melodiene sine i så mange lag effekter, gjørmelyd og psykedelisk surrealisme at de bare så vidt holdt seg flytende.

2010-albumet «Before Today» tok riktignok et stort steg ut fra gutterommet, men selv da var «hiten» «Round and Round» snålere enn det meste. Det er nesten så man mistenker Rosenberg for ikke å være helt komfortabel med retningen dette tar, og at det er derfor han også etter hvert går til den andre ytterligheten – barnslig og masete humormusikk. «Schnitzel Boogie», «Symphony of the Nymph» og «Pink Slime» utgjør et strekk jeg ikke har lyst til å høre igjen, noensinne.

Mye av styrken hans har vært å ta elementer som i seg selv er klisjeer, men sette dem sammen på skeive og friske måter. Her er han mer forutsigbar enn før, både i poplåtene og de mer elleville utskeielsene.

Plata ender likevel på kraftig opptur. Sist var den obskure Rockin' Ramrods-coveren «Bright Lit Blue Skies» et høydepunkt, denne gangen er det en trofast, men eminent versjon av Donnie & Joe Emersons nyoppdagede soulperle «Baby» fra 1979. De geniale øyeblikkene er altså til stede, men kurven som til nå har pekt rett oppover, flater ut.

HØYDEPUNKT: «Baby»