Ujålet, dypt seriøs og personlig tolkning av et norsk nasjonalverk. Litt lite autoritet til å begynne med, men meget sterk avslutning.

Vi slipper ikke unna Haugtussa i et Garborg-år, nei. Dagen etter at vi hadde hørt Kringlebotn synge deler av verket i Frimurerlogen, fikk vi oppsetningen av dette trekløveret - og med en annen sentral nytolker av «Haugtussa» blant tilskuerne - nemlig Herborg Kråkervik.

At «Haugtussa» er med oss er heller ikke rart. Det er ikke bare blant Garborg lyseste stunder, det skapte en forløsning hos Grieg. Eposet er et nasjonalt standardverk, ikke minst fordi det gjenspeiler den melankolske, dypsindige grubleren - selve den norske folkesjelen - i en klangbunn av norske årstider, natur og folklore.

Skuespiller Matheson, pianist Aspaas og sanger Hermansen har skapt en helstøpt og personlig Haugtussa-forestilling som ender med tvilens forløsning i tro, og som understreker parallellen mellom Veslemøys personlige kamp mot mørke og overtro, og Olavs kamp for å kristne landet.

Trygt innenfor rammene av den klassiske, skolerte formidling er deres forestilling full av spirituell lengsel. Den trenger en stund før den setter seg, men mot slutten er den nødvendige autoritet opparbeidet, og atmosfæren i Øysteinshall er så elektrisk man kan håpe på i en middelalder-setting.

Alle tre leverer på høyt nivå, men det er Jorun Hermansen som er selve beholdningen. Der Matheson i sin resitasjon spiller ut alle følelser med den profesjonelle scenekunstners tydeligjørende effekter, underspilller Hermansen så hun har masse å gå på til bruk under det følelsesmessige klimaks. Hun er intens, troverdig, og ganske så formidabel under «Gjetlebekken».

Skuespiller Elisabeth Matheson spilter ut alle sine følelser. Sammen med Jorun Hermansen, sang, og Tor Espen Aspaas, piano, fikk publikum en dyp tolkning av «Haugtussa».