Etter nok en veldrevet og utsolgt festival, med trivselsnivået skrudd opp til maks på grunn av fantastisk vær, er det umulig å kalle årets Pstereo-festival annet enn en udiskutabel suksess.

Folk kommer stadig tidligere til området, og de blir tatt på alvor med gode konserter allerede fra start av. Festivalen klarer å holde forgubbingen blant publikum stangen, og de tar stadig små grep som bedrer festivalopplevelsen – trappa opp fra Veitascenen til inngangsområdet var årets beste logistiske nyvinning. Festivalen evner fortsatt å lykkes i spennet mellom å være dristig, alternativ rockfestival og et jovialt møtested og fast sensommerritual for byens befolkning.

Utnevnelsen av Bård Flikke og Merete Moum Lo som nye festivalsjefer, er også et signal om at kontinuiteten fortsatt står i høysetet og at vi ikke trenger å frykte radikale endringer.

Det betyr selvsagt ikke at festivalen er perfekt, musikalsk var årets utgave ujevn. Jeg skal ikke utdype den klassiske headliner-diskusjonen, Sundfør var rett kvinne til rett tid, mens Band of Horses i mine ører hadde passet bedre tidligere på kvelden. Det er flott å se artister vokse med festivalen, Emilie Nicolas' steg fra en litt nervøs konsert på den minste scenen for to år siden til full kontroll på hovedscenen i år. Ikke minst blir lyden stadig bedre, de fleste konsertene på Elvescenen låt helt optimalt, mens Kanonscenen har luket bort tilløpene til katastrofe den tidligere har slitt med. Dessverre var Urørt-scenen et unntak, der de aller fleste konsertene jeg så hadde stusslig øvingsrom-lyd – talentene hadde fortjent bedre.

Men var vi kanskje vitne til et slags tidsskille? Det var nemlig påfallende å se hvor mange mennesker som stimlet sammen for å høre Matoma fredag og La Roux lørdag. Fellesnevneren, alle sine ulikheter til tross? Skamløst fengende popmusikk med dansbarhet. Begge burde vært plassert et hakk opp i scenestørrelse, i Matomas tilfelle kunne det kanskje virke litt som en pliktbooking som viste seg å langt overgå mer kredible navn i popularitet.

Si hva du vil om musikken til Matoma, eller La Roux for den saks skyld, men de dekker åpenbart et behov litt utpå kvelden for å riste litt løs. At de roligere konsertene har en tendens til å drukne i prat, forteller også sitt om at det kan lønne seg å skru opp tempoet når mørket senker seg.

Det er ikke så lett for oss med noen år på baken å innrømme, men de store, samlende stadionbandene innen gitarbasert rock blir ikke flere og dagens 20-åringer har et annet musikalsk referansegrunnlag. De fleste ønsker å beholde Pstereo som en musikalsk kresen festival, der oppdagelsen har like høy status som gjenkjennelsen. En festival som tør å gi lokale band musikalsk ansvar på store scener (Spidergawd spilte for eksempel fletta av verdensnavn som Baroness og The Sword).

Ikke at Pstereo skal bli en helkommers EDM-festival, gud forby, samtidig går det an å skjele litt mot det Uka driver med. Studentene har de siste årene vært flinke til å treffe målgruppa, og deres headliner Major Lazer hadde passet ypperlig også på Marinen.

For det hadde ikke, som innslag i miksen, skadet med flere publikumsfrieri og uptempo-innslag. Ikke fordi dette er navnene som nødvendigvis selger billetter, Pstereo trenger ikke selge på enkeltnavn lenger, men fordi de vil gi en mer dynamisk, energisk og livlig festivalopplevelse.

Årets viktigste Pstereo-nyhet var likevel at festivalen utvides til tre dager neste år. Det gir festivalen større handlingsrom de bør kunne utnytte. Både til å gi de enkelte dagene et mer enhetlig preg, og samtidig sikre enda større variasjon totalt.

Det er rett og slett en gyllen mulighet til å spisse profilen, men på samme tid nå enda flere. Det neste året blir spennende!