Politisk thriller om journalistikk, bygd på virkelige hendelser, med Robert Redford i sentral rolle, gir assosiasjoner for de fleste som har fulgt amerikansk film også i forrige århundre. I mediekretser trenger man knapt si «Alle Presidentens Menn»(1976) for å få festtaler om ytringsfrihet, avslørende journalistikk og Watergate.
«Truth» er basert på Mary Mapes selvbiografiske bok fra 2005, om saken som gjorde at hun samme år fikk sparken som nyhetsproducer i CBS: Et innslag i «60 Minutes» under presidentvalgkampen 2004 med kritisk lys på det militære rullebladet til George W. Bush. Innslaget, som CBS senere beklaget, førte også til slutten på karrieren til en av de mest respekterte tv-journalistene i USA, Dan Rather.
Cate Blanchett spiller Mary Mapes, mens Robert Redford spiller Dan Rather. I USA har «Truth» skapt diskusjoner som et slags ekko av skandalen i 2004 som filmen handler om. Det er mulig å diskutere hvor sann «Truth» faktisk er, om synsvinkel og hva den ikke sier. Min viktigste innvending mot filmen er at den ikke er særlig godt laget.
Regidebutant James Vanderbilt har tidligere skrevet en av de best filmene fra journalistmiljø i nyere tid, David Finchers «Zodiac» (2007). Her smører han på med høystemt mediepatos, som verken historien eller skuespillerne trenger.
Skildringen av reporterteamets jakt på dokumentasjon på at president Bush ved hjelp av mektige støttespillere snek seg unna Vietnamkrigen og fikk dekket over tvilsomme «hull» i militærkarrieren, er godt fortalt. Blanchett er god som erfaren, prisbelønt journalist som opplever at bloggere på høyresiden, andre medier og etter hvert hennes sjefer kritiserer kildearbeid i en opphetet sak som kan avgjøre presidentvalget.
Et av filmens interessante poeng er hvordan spinn og drev mot dokumentasjon i en sak, kan dempe oppmerksomheten mot de kritikkverdige forholdene saken handlet om. Som drama om forholdet mellom medier og makthavere, stiller filmen CBS i et dårlig lys. Mary Mapes skildres som en ufortjent utskjelt heltefigur i amerikansk journalistikk. For ikke-amerikanere blir Redfords portrett av Dan Rather altfor vagt.
I påvente av det kommende, Oscar-nevnte pressedramaet «Spotlight», går dessverre «Truth» inn i rekken av filmer fra mediebransjen som er mer interessant i historie – og bedre på papiret – enn på lerretet. Filmen er overraskende gammeldags i tilnærming, skuffende pompøs i stil. Toppfolk i flere ledd og interessant historie gir film severdig til å være ganske dårlig, og verdt å diskutere.