År: 1931
Stikkord: Nidarøs fremtid
Fra industriområde med to støyende sagbruk ble Nidarø på kort tid forvandlet til en eksotisk eventyrby da Trøndelagsutstillingen virkeliggjorde de mest Fata Morgana-aktige drømmer sommeren 1930. På lederplass betegnet Adresseavisen utstillingen «som en blomst i den krans vi har flettet til Hellig Olavs minne». Andre nærmet seg utstillingsområdet på en mer jordnær måte, men kunne likevel få assosiasjoner både til saga og eventyr ved synet av de mange tårn, pagoder og fremmedartede bygningene som var reist.
Her kan du lese alle sakene fra Adresseavisens jubileumsserie
Vidunderlig vakker
«Trøndelagsutstillingens ramme er vidunderlig vakker,» mente avisen i et forsøk på å beskrive det som åpnet seg under «den mektige, høie hovedportal ved Ilens kirke», der man nedenfor så «elven der snor seg som et glitrende sølvbånd gjennem byen, (og) omgir utstillingens område på Nidarø på tre sider.» Det var særlig denne delen av utstillingen som fascinerte med sin frodige og fantasifulle arkitektur. Skansen var også forvandlet, men der var utstillingshallene så store og ruvende at de helt tok bort utsynet mot fjorden, innvendte avisen, som heller krysset broen til Nidarø og lot seg beruse og begeistre over arabiske tårn og kupler, en kinesisk djunke på elven, paviljonger formet som flasker, snurrende karuseller og utstillingshaller med alt fra urokser til årets bilmodeller.
Les mer: Debatten om Nidarø - her er Adresseavisens saker om diskusjonen
Den store utstillingen – skapt av arkitektene Sverre Pedersen og Roar Tønseth – fikk ingen lang levetid. Allerede høsten 1930 startet rivingen, til stor sorg for de mange som i løpet av sommeren var blitt glade av den nye «byen i byen». Adresseavisen fulgte den ubønnhørlige prosessen, som videre utover vinteren omdannet den svære Sangerhallen til ved, mens de mange fargerike byggverk ble demontert til de mest unnselige plankehauger.
Fra by til ruin
«Nedrivningsarbeidet på Nidarø går sin jevne gang. Det ene av tårnene – de som fremfor alt annet markerte for omverdenen at her lå utstillingen – er også allerede jevnet med jorden, og det andre står igjen i ensom majestet. Av ringbygningen er det bare skjelettet igjen, og når man nu gjør en rundtur nede på Nidarø-halvøen, er det vanskelig å forstå at alt dette ruinrot for ikke så lang tid siden var en velordnet utstillingsby. (…) Og da får vi bare trøste oss med minnene om hvor vakkert det var her nede mange ganger solsommeren 1930 – og beklage at vi ikke er en stor og rik by som har råd til å kjøpe denne vakre plett omslynget av Nidelvens sølvbånd.»
I 1931 lå området øde og forlatt, med noe trelast i stabler, og en utlodningsvilla som ennå ikke var flyttet til den heldige vinner. Men noe reiste seg likevel fra ruinene; en etter hvert heftig debatt om halvøyas fremtid. I ettertid er det blitt en «sannhet» at området etter utstillingen ble gitt av Thomas Angells Stiftelser. Men i virkeligheten holdt «de Angellske Stiftelser» lenge på sin eiendomsrett og lot området ligge i ro, dels brukt som åkerjord. Høsten 1932 solgte stiftelsene bygg på rot på Nidarø.
Langvarig debatt
Kommunen forsøkte seg på en reguleringsplan, og arkitekt Sverre Pedersen så for seg et fremtidens Nidarø med villaer, hager og parkanlegg. Så, midt i 30-årene, dukket planer om en svømmehall opp, deretter en campingplass, før næringslivet meldte seg på med tanker om en messe- og utstillingsplass. «Råflott» å bruke Nidarø til dette siste, mente grunneieren, som stadig var Thomas Angells Stiftelser. Adresseavisens Ordet Fritt-spalte var et velbrukt forum for debatten, den gang som nå. Avisens petit-skribent Peruso (Per Opøien) ville også ha et ord med i laget og mente «at det snart blir skuddpremie på folk på Øya, vi skal utryddes, vet De!»
Med det ville han si at de nærmeste beboerne var satt til side i diskusjonen om hva Nidarø skulle bli. Det ble de – og resten av byens befolkning – til gagns da tyskerne tok hele halvøya i besittelse og bygde brakker (og utendørs svømmebasseng!) her, før Angell-stiftelsene fikk området tilbake etter krigen. Tyskerbrakkene ble utleid til Bilmekanikerskolen og Kunstskolen på 10-årskontrakt, men høsten 1947 varslet Thomas Angells Stiftelser at en større del av Nidarø deretter skulle gis i gave til Trondheim kommune, under forutsetning av at tomten ble ryddet innen 1957 og tas i bruk som folkepark og utstillingsområde.
Det kom riktignok an på hva man la i begrepet. Noen tenkte seg kanskje noe lignende sprelsk som sommeren ’30, andre en svær messehall med biler omkring. «Fra naturens side er det som skapt for dette formål,» uttalte bygningssjef Stabell salomonisk til avisen.
Kommunens rydding av Nidarø trakk ut i tid, og i 1962 annullerte stiftelsene tomtegaven. Dermed gikk kommunen til ekspropriasjon av området og startet byggingen av Nidarøhallen.