Endelig vender Trondheims mesterkokk Sven Erik Renaa hjem, med en så å si eksakt kopi av sin matbar i Stavanger.

Vegg i vegg med et oppgradert Søstrene Karlsen på Solsiden, entrer vi et fullsatt, larmende og dampende lokale i åttetiden på kvelden. En herlig, ledig bistrofølelse med åpen kjøkkenløsning møter oss inne, følelsen bare forsterkes når vi ser østers på menyen. Vi bestiller et halvt dusin, samt «boulinhos», som servitøren forklarer er klippfiskboller. Friterte sådanne, ser vi når de ankommer innen rimelig tid, og de smaker fyldig og mektig, med luftig, sprø kontrast på utsiden.

–Men, oi, de er salte, utbryter anmelderkollega Mats.

Østersene er selvsagt også salte, det skal de være, og de er friske og fine. De kommer fra Normandie, da det var problemer med leveransen fra Kvitsøy, forklarer servitøren, som har glemt å gi oss smør til brødet.

Kraftig suppe

Det er ikke mange ukene siden Renaa åpnet, så visse innkjøringsproblemer kan vi forstå, og lokalet er dessuten smekkfullt. Vi blar videre i en veldig oversiktlig meny, med søreuropeisk stil, og også innslag fra Nord-Afrika og Japan. Krittavler i lokalet supplerer menyen, og vi åpner med dagens suppe og asparges. Servitøren forklarer at aspargesen ikke er i sesong, så vi skifter til bøffelmozarella med parmaskinke.

–Det er vel strengt tatt ikke så ofte aspargesen er i sesong, så da er det litt rart å ha det i den faste menyen, stusser jeg, men kommer raskt over på andre tanker når suppa ankommer. En ganske tjukk potetsuppe, med blåskjell, røkt ørret, et posjert egg og syltynne reddikskiver. En fulltreffer. Den går også fint til den anbefalte vinen, en fransk Muscadet fra Pierre Luneau-Pipin (kr 164,90 på polet, 425,00 på Matbaren).

–Mektige smaker, smatter jeg fornøyd og tar en bit av den sprø rugbrødskiva som ligger oppi suppa. Bedekt som den er, av store saltkorn, gir den nærmest et saltsjokk. Det er ikke positivt. Mats, på sin side av bordet, har fått en diger mozarellaost som viser seg å være iskald, noe som ikke taler den subtile ostens sak.

–Den smaker veldig anonymt, sier han skuffet før han finner et lyspunkt på tallerkenen.

–Men tomatene er skikkelig gode!

Kornete pølse

Med ett oppstår det mye røyk på kjøkkenet, og det lukter litt svidd. Ventilasjonen er ikke helt på plass ennå, men det er bare gøy å se at det er action blant kokkene. Som hovedretter har vi valgt Matbarens hjemmelagde pølse og dagens fisk. Et raust torskestykke med sprøstekt skinn lander på bordet, og den flaker perfekt når jeg pirker med gaffelen. De gule betene og blomkålskivene på siden har akkurat passe tyggemotstand, men det beste er sausen. En både syrlig og rundt eplesaus avbalanserer det hele. Eneste skår i gleden er – igjen – saltmengden. Fiskeskinnet er dekt av et jevnt saltlag, det blir for mye.

–En nesten optimal rett, sier jeg, mens Mats er mer skeptisk der han prøver den hjemmelagde pølsa med timian og sprøstekt løk.

–Smaken er grei, men den er veldig kornete i konsistensen. Og grønnsakene på siden er for harde, sier han. Med to så forskjellige retter, er det ikke overraskende at vinen, en Selvapiana Chianti Rufina, ikke treffer perfekt på begge. Men den går overraskende godt til torsken. Vi fortsetter med osteplanken, og får pecorino, comte, parmesan og vellagret jarlsberg. Fire harde til halvharde oster som i denne formen fremstår som temmelig like, og pecorinoen er gjennomsiktig i kantene.

–Litt lite variasjon, for å si det mildt. Mildt sagt skuffende, beklager Mats. Ikke for å henge ut jarlsberg, men det var ikke akkurat det vi hadde håpet på i denne settingen.

Cola-saus og karamell

Dessertene blir en opptur. For min del en «Smash», en bombe av en kinodessert, med iskald sjokolade, karamellsaus, karamelliserte popcorn og coca-cola-saus.

Merkelig nok oppleves den ikke for tung, sier jeg og klapper meg fornøyd på magen etter en original og syndig dessert. Mats ser heller ikke ut til å mistrives, med sin «Pavlova», en florlett marengs med bær og mangosorbet.

–Veldig lett og friskt, skryter han.

For to forretter, to ganske store mellomretter, to digre hovedretter, en osteplanke, to desserter og ei flaske vin, betaler vi 1896 kroner. Det er slett ikke mye for store mengder mat, og vi kunne godt klart oss med mindre, og fremdeles vært mette.

–Matbaren løfter det kulinariske nivået på Solsiden betraktelig, men det er litt småtteri som mangler fremdeles, sier jeg, og tenker spesielt på saltnivået i noen av rettene. Det er ikke lett, spesielt når undersøkelser viser at mennesker har forskjellig toleranse for salt, men her var det bare for mye. Mats er enig:

–Men lokalene er fantastiske, tenk hvordan atmosfæren blir når det er helt ferdig, sier han begeistret.

Mat og drikke: Nivået er proft og høyt, og kan nå langt med små justeringer og en oppsving på ostefronten. Har egen lunsjmeny.

Miljø: Topp rufsete bistrofølelse, med åpent levende kjøkken, store vinduer og lunt lys. Kan bli trangt enkelte steder.

Service: Stigende nivå med større oppmerksomhet, etter hvert som et større selskap forlot lokalet. Vennlig og tilstede, småglemsk i starten.

Pris:  En liten dagens suppe til 85 kroner kan være et kupp, verken mat eller vin koster skjorta her.

Anmeldt av AUDUN H.M. HAGEN og MATS PAULSEN