«Bror» Marcus Forsgren hadde gjort det så mye enklere for seg selv om han hadde vært beskjeden og unnskyldende på solodebutens vegne. Solgt den inn som et slags første steg på en lang vei, ei prøvende stortå i vannet, så å si.

Men nei da. Han melder i stedet et album som skal være perfeksjonistens definitive artistiske statement. Et resultat av filing, flikking og dype daler. Forsgrens moderband Lionheart Brothers, kanskje mitt norske favorittband på 00-tallet, fislet ut - og igjen hang en bitter dunst av uforløst potensial, et par glitrende utgivelser til tross. Nå skal han vise dem alle sammen, alle de som har tvilt på Forsgren og gjennomføringsevnen hans. Han skal vise alle de som feirer enhver indie-middelmådighet som Jesu oppstandelse, hvordan skikkelig musikk høres ut. Om han aldri lager et album igjen, skal han i alle fall sitte igjen med «Narcissus» å være stolt av.

LES PÅ PLUSS: Brukte musikken som selvterapi

Stor fallhøyde, sa du? Det er bare fornavnet. Kanskje er det skrytete å ha ambisjoner om å lage et mesterverk og si det høyt, kanskje gir det inntrykk av en mann med usårlig selvtillit. I møte med albumet slås jeg imidlertid først og fremst av hvor ekstremt naken og sårbar Forsgren stiller seg med et sånt utgangspunkt. Her er det ingen unnskyldninger igjen, ingen second chance. Holder ikke dette mål, er det over og ut.

Det er en tung bør å legge på skuldrene til et debutalbum, og det oppleves også som en merkelig tung ballast for meg som lytter. Jeg håper jo alltid å bli blåst av banen, men forventer det sjelden – bortsett fra nå.

Kanskje det er derfor singelen «In a Time When God Was One» låt litt skuffende. Jo da, det er en spretten og fengende sak med fiffige detaljer, samtidig låt det hakket mer pyntelig enn jeg hadde hørt for meg. Et inntrykk plata ikke helt klarer å motbevise under de første par overfladiske møtene. Er ikke dette litt trygt, litt for mye som et «Dizzy Kiss» (2007) med strykere og litt mindre fengende låter? Er det ikke litt smått der inne i all den storslåtte innpakningen?

Heldigvis har albumet mye mer ved seg enn det forræderiske førsteinntrykket tyder på. Enda mer enn før framstår Forsgren her som Klæbus svar på popsymfonikeren Brian Wilson. De med et forhold til Lionheart Brothers vil kunne skrive under på at Forsgren nok alltid har tenkt symfonisk, nå har han også gjort det. TrondheimSolistenes potensial utnyttes til fulle i til dels svimlende intrikate og smekre orkesterarrangementer.

Forsgren trekker selv også fram inspirasjon fra Scott Walker og den gamle særingens egenrådige brygg av kitsch og avant garde. Trønderen er nok litt for sterkt forankret i indierocken til å evne å spille på like perverse kontraster, det er likevel lett å kjenne igjen ideen om pop som kunst, kunst som pop. Han har også en tvillingsjel i Owen Pallett, en mann med lignende talent, ambisjonsnivå, vilje og evne til å la popmusikken sprenge seg ut av bandformatet.

Forsgrens virke i senere år som produsent og lydtekniker, samt som gitarist i Jaga Jazzist, har gitt ham en bredere palett og et oppsiktsvekkende raffinement i det han gjør. Tittel, coverbilde og tekster spiller ut motsetningen mellom selvnyting og selvforakt, mellom tro og tvil. En tro og tvil som også preger lytteprosessen. At et album «trenger tid» er en anmelderklisjé som ofte brukes som helgardering. Men her gjelder den i høyeste grad. Det tar tid, ikke bare mange gjennomlyttinger men også modningstid mellom hver avspilling, å stille seg inn på platas finstemte frekvens. Det tar tid å finne ut at dens magi finnes i detaljene og øyeblikkene mer enn i de store refrengene som overrumpler deg. Det tar tid å sette fullt ut pris på det kattemyke lydbildet, som ikke roper selv når musikken er på sitt mest gnistrende intense. Forsgren er ikke verdens mest markante og karismatiske vokalist, men stemmen hans trer fint inn som et av mange instrument i en sømløs helhet.

«Narcissus» er nemlig fenomenal på sitt beste. Fengende «I Need Something New» er redefinert popmusikk - en farfisaorgeldrevet kraut-, garasje- og spacerock-miks pakket inn i et arrangement så berusende intrikat, med så svimlende svinger at det snurrer i skallen. «Any Day Now» er i beslektet, euforisk territorium og nesten av samme format. «Still in the Wild» tåler, i likhet med utgangen på den smellvakre og Beach Boys-klingende avslutningslåten «Try, Try Again», sammenligning med stilisten Sean O'Hagans fantastiske tålmodighetsmusikk med The High Llamas. På over 11 minutter lange «Tired of the Sun» får platas symfoniske tilbøyeligheter fritt og monumentalt spillerom. Seig, mektig og hypnotisk viser den fram Forsgrens prosjekt i all sin prakt.

Forsgren makter ikke å holde seg på dét utilnærmelige klassiker-nivået hele veien. Han har også låter som «No Such Thing As Love», der grunnideen rett og slett ikke er sterk nok, og der arrangementet ender opp med å tynge ned heller enn å løfte. «La La Land» er på sin side et nødvendig uptempo-innslag, som likevel ikke setter varige spor.

I sum kommer «Narcissus» ikke helt opp dit at jeg kan slå fast at det er et udiskutabelt mesterverk. Kanskje gjør jeg det en gang, men ikke her og nå. Til det hadde albumet trengt et innslag av det uskjønne, et skikkelig vågestykke eller to, for å gi det en ekstra urovekkende dimensjon. Men det er blitt et overflødighetshorn av et popalbum som svært langt på vei innfrir de nesten dumdristige ambisjonene det har på egne vegne. Dét skal knapt være mulig.

Sånn ender Bror Forsgrens solodebut opp som et eksempel på hvordan ekte talent ikke lar seg kue. Sånn ender «Narcissus», stundom nesten tvunget i kne av forventningene, likevel opp som et eksempel på hvor inderlig flott det er med musikk der noe faktisk står på spill.

Høydepunkt: «I Need Something New»

«Narcissus» slippes fredag 25. september.

Anmeldt av VEGARD ENLID