Gud lever og bor i en leilighet i Brussel i Jaco Van Dormaels uforlignelige, eksistensialistiske religionssatire «Det Helt Nye Testamentet». Filmen er omtrent så fjernt fra Juleevangeliget det er mulig å komme i årets julefilmer. Samtidig har den, under den beske satiren, et varmt budskap om å bruke tiden på jorden godt, uansett hvem som måtte trekke i trådene eller ikke.

Benoît Poelvoorde spiller Gud, som et middelaldrende svin av en fyr, ifølge hans datter Ea, spilt av Pili Goyne. Sønnen JC har rømt hjemmefra. Den tause kona hans broderer, mens Gud ser på fribryting på tv, surfer på nettet og finner på utspekulerte pek mot menneskeheten.

Filmen tar av da også datteren rømmer hjemmefra, på leting etter disipler til et helt nytt testamente, med en rasende far i hælene. Den særpregede belgiske filmskaperen Jaco Van Dormael er med «Det Helt Nye Testamentet» endelig tilbake på nivået fra gjennombruddsfilmene fra 90-tallet, «Totos Meritter»(1991) og «Den åttende dagen»(1996).

Bruken av musikk, scenografi og det besynderlige galleriet av disipler som Guds datter møter på sin vandring i Belgia, spiller godt opp mot manus og regi, til et filmatisk univers så gjennomført skrudd at det fungerer og bærer. For få tiår siden ville «Det helt nye testamentet» blitt massivt beskyldt for blasfemi, og neppe blitt satt opp som julefilm på norsk kino.

I 2015 framstår filmen som en burlesk, ganske bred komedie, med religionssatirisk snert, men også med et varmt hjerte for vanlige, skikkelige folk. Filmen fikk publikumsprisen i Haugesund i år. Avslutningsscenen, som viser hvordan det kan gå når den forsagte kona til Gud overtar kontrollen over sjefens datamaskin, gjør at det strengt tatt er mer å bli glad enn sint av i filmen. Hvis man ikke tar Gud så veldig høytidelig, vel å merke.