I wish that I knew what I know now

When I was younger.

I blant musikk jeg kommer tilbake til jul etter jul, år etter år, er «Ooh La La». Den har ikke noe spesifikt julebudskap ved seg, men det er noe med den ømme sårheten over Ronnie Lanes låt som griper meg hver gang. Låten handler om damer, er en dialog mellom en bestefar og hans barnebarn, og har både resignasjon og skjør optimisme over seg. Enten det er i den originale Faces-versjonen fra albumet den er tittelkuttet på, der det er medkomponist Ronnie Wood som synger, Rod Stewarts hitversjon eller diverse innspillinger med Lane selv på vokal.

Ronnie Lane er en av popens fineste låtskrivere, og «Ooh La La» er høyt der oppe blant hans fineste låter, med «Debris» med Faces, «Itchycoo Park» og «Son Of A Baker» med Small Faces og «April Fool» i spann med Pete Townshend.

Ulikt Townshends band The Who, var Small Faces et ekte cockneyband. De fire medlemmene Steve Marriott, Ian McLagan, Kenney Jones og Ronnie Lane kom fra Øst-London og var det definitive mod-bandet midt på 60-tallet.

Deres første år som erketypisk britisk rhythm'n'blues-band skapte en serie gode rockelåter med «All Or Nothing» i spissen, godt hjulpet frem av Steve Marriotts eksplosive vokal.

Som så mange andre britiske band av sin generasjon, skiftet Small Faces stil vinteren 1966-67 til slepen psykedelisk pop, og de gjorde det mer overbevisende enn de fleste. Med sin klassiker «Itchycoo Park» og album-mesterverket «Ogdens Nut Gone Flake» året etter.

Bruce Springsteen eller ikke, kanskje det som fortsatt er tidenes konsertbooking i Trondheim er Small Faces i Nidarøhallen 27. mai i 1966, 50 år siden i år, i en periode de var i ferd med å bli det mest spennende livebandet i England, og dermed verden.

Året etter, i 1967, var bandet i Norge på ny, og spilte «Itchycoo Park» på Popcorn på NRK TV. Trondheims egne pophelter Difference var med i samme program, og fikk en aha-opplevelse.

Erling Mylius var og er den største Small Faces-fanen i Difference. De digget bandet enormt, også fordi de hadde så enormt store gitarer.

Da de møtte bandet i Oslo sommeren 1967, så de at gitarene var ganske så vanlige. Det var snarere medlemmene i Small Faces som var så små, ja de var nesten som pygmeer.

Men så, i Studentersamfundet høsten 1985: Packet Of Three frontet av Steve Marriott, den lille kroppen med den vanvittige stemmen. Den var ikke dårligere 20 år etter hans første storhetstid. På slutten av konserten brølte Marriott Have you ever been mistreated ut uten mikrofon. Han eide Storsalen, iberegnet noen forvirrede ungjenter som kom litt for tidlig til den påfølgende konserten med Ole I'Dole.

20. september 1985 var Steve Marriott 38 år. Etter at han sluttet i Small Faces, ble han stor stjerne i USA med Humble Pie på tidlig 70-tall. Men så begynte det å gå trått. I en reportasje i NME halvseint på 70-tallet, sto det at Marriott var blitt så fattig at han spiste hesten sin.

Det er en historie han benektet backstage på Samfundet i 1975. Han ble ivrig da jeg snakket om at trommis Kenny Jones gjorde det bra som fast medlem i The Who, og keyboardist Ian McLagan var nærmest for fast medlem i Rolling Stones, mens...

- Ja, jeg skjønner hvor du vil hen. De virkelige talentfulle i Small Faces går det ikke så bra med. Jeg spiller i små klubber, og Ronnie er jo syk, sa Steve Marriott.

Som låtskrivere av noen av 60-tallets mest kjente poplåter burde de to ha så de klarte seg, men som mange av sine kolleger var de ofre for kløktige og griske «hjelpere» – de fikk ikke én royaltykrone.

- De to andre var jo alltid mer av sessionmusiker-typen så jeg er ikke overrasket over at de gjør det greit. Men det går rette veien for meg også nå. Jeg skal spille inn et album med nye låter med Packet of Three, og så får vi se, sa Marriott.

Men det gikk ikke så veldig mye bedre for ham. Året etterpå var han riktignok tilbake i Trondheim med bandet sitt, denne gangen i en enda mindre klubb (Skansen). Men så gikk det riktig galt, og i 1991 døde han da hans knusktørre 1500-talls hus i Essex brant ned, en sigarett som falt ned fra en sovende manns slappe grep var antatt årsak.

Steve Marriott på vokal og gitar var den mest synlige hovedmannen i Small Faces. Han skrev også de fleste låtene i spann med den mer beskjedne bassisten i bandet.

Ronnie Lanes rolle ble mer tydelig etter hvert som årene gikk, ikke minst da Marriott sluttet i Small Faces, og hans rolle som gitarist og hovedvokalist etter hvert ble erstattet av henholdsvis Ronnie Wood og Rod Stewart og bandnavnet forkortet til Faces.

Faces var en av 70-tallet mest uryddige suksesser. USA-turneene deres var legendariske fyllekalaser med Rod og Ronnie Wood som de store festløvene. Lane trivdes ikke like godt, og han hoppet av Faces i 1973, til fordel for sitt eget band Slim Chance. Fire album på to forskjellige plateselskaper og et par popklassikere var status etter noen år.

Han dro ut som en «fant» på husvogn-turné gjennom England. Lane plagdes kroppslig, og mens han spilte inn albumet «Rough Mix» med Townshend i 1977, fikk han sin diagnose: Lane led av multippel sklerose, MS.

Uten forsikring, uten opptjente pensjonsrettigheter, og uten tilgang til sine rettmessige royaltyinntekter var det ikke greit å være Lane.

Men gode venner hadde han, og en gigantisk dugnad ble iverksatt med stor konsert i Royal Albert Hall, og senere turné i USA, der mange av 60-tallets største stjerner var med. Jimmy Page og Townshend fortsatte å bidra helt frem til Lanes død i 1997. De siste to tårene i livet bodde han i USA, og han turnerte med en amerikansk versjon av Slim Chance.

Etter Marriott og Lanes død, lyktes McLagan og Jones å sikre Small Faces royalty-inntekter, Fint for dem, men litt sent for hovedpersonene. Og i 2014 døde også McLagan.

Jeg tar en ekstra skål for dem i jula, mens jeg nynner videre på verdens tristeste, fineste sang.

I wish that I knew what I know now

When I was stronger.

50 år siden i dag: Ronnie Lane, Steve Marriott, Ian McLagen og Kenney Jones utgjorde den klassiske besetningen av Small Faces. Bildet er tatt i 1966 da Small Faces spilte i Trondheim. Foto: Chris Walter, Chris Walter/WireImage.com
60-tallshelten:, Steve Marriott var det mest tydelige medlemmet i Small Faces.
80-tallshelten: Steve Marriott på scenen cirka da han spilte i Trondheim i 1985 og 1986.
1. Small Faces: Ogdens Nut Gone Flake (1968) Med det legendariske runde coveret, men først og fremst: det klassiske britiske psykedelia-albumet, med høydepunktene «Lazy Sunday», «Afterglow Of Your Love» og «Son Of A Baker»
2. Faces: A Nod's As Good As A Wink (1971) Faces ga aldri ut et gjennomført bra album, dette kommer nærmest, med rå, upolert rockesjarm og høydepunkt i den typiske Stewart-rockeren «Stay With Me» og Lanes vokal på balladen «Debris».
3. Slim Chance: Ooh la la (2014) Som Small Faces, ble Slim Chances musikk spilt inn på to forskjellige selskap og det finnes ingen samling som forener det beste fra alle fire album. Denne favner de to siste, men har de beste låtene fra de to første albumene i alternative versjoner.