På så nært hold som den intense varmen tillot skildret Ulf Moen brannen i Erkebispegården natt til torsdag 18. august 1983.

Likte du denne? Les flere saker fra Adresseavisen 250

Den erfarne by- og kulturjournalisten var raskt på plass da sirenene ulte og et illevarslende lysskjær vokste på nattehimmelen over byen. På kort tid var han vitne til at uerstattelige bygninger og kulturverdier ble flammenes rov.

Få kjente Erkebispegården bedre enn denne veteranen i Adresseavisens redaksjon. I årevis hadde han fulgt Dorothea og Gerhard Fischers arbeid med å avdekke det gamle anleggets historie og hadde samlet kunnskap som han nå kunne utnytte under særdeles dramatiske og tragiske omstendigheter. Blant det han gjenkjente i ildmørjen i den den østre magasinbygningen var originale skulpturer fra Domkirkens vestfront og Hans Michelsen 12 apostelfigurer som lenge stått i kirkens oktogon.

Ekstrautgave

Ennå mens det glødet i ruinene, kom Adresseavisen utpå morgenen med en 12-siders ekstrautgave om brannen. Et helt team hadde vært i arbeid i de hektiske nattetimene etter at alarmen var gått klokken 01.31 og kunne gi nære beskrivelser av dramaet fra forskjellige vinkler. Stort oppslått på første side var et bilde av groteske middelalderskulpturer i en rykende haug som ga et slående uttrykk for den skrekk og fortvilelse som brannen hadde skapt.

I grålysningen var det ikke vanskelig å konkludere med at brannen var en nasjonal ulykke, noe som også var riksantikvar Stephan Tschudi-Madsens betegnelse. «En vegg var falt ut av vår Nasjonalhelligdom» la han til. Dette ga også Ulf Moen klart uttrykk for i sin spontane, men likevel fyldige første artikkel om brannen: «Erkebispegården er et enestående middelaldersk bygningsanlegg i Norden, og en av de største og viktigste nasjonalmonumenter i Norge.»

Den hektiske stemningen og tidspresset hindret ham ikke i å fortelle både Erkebispegården og Nidarosdomens historie i korte trekk, med vekt på tidligere branner og ulykker som samtidig hadde rammet de to bygningsanleggene. «Natt til torsdag var det nære naboskapet slett ikke uten fare for katedralen (som) lå midt i gnist- og gloregnet fra storbrannen.»

Krigshistorie

I tillegg til den lange, nesten 250 år gamle røde trebygningen mot øst, med en del av Domkirkens museale samlinger og restaureringsarbeidenes modellsamling, brant søndre magasinbygning ned til grunnen, også det et tidligere militært lager av tilsvarende konstruksjon, farge og alder. I denne delen av Erkebispegården hadde Nordenfjeldske Hjemmefrontmuseum tilhold med sine samlinger av våpen og utstyr fra det illegale arbeidet i Trøndelag under 2. verdenskrig. I alt dreide det seg om nesten tusen museumsnummer, kunne Moen fortelle, dessuten betydelige arkiver med mange fotografier.

I denne fløyen hadde han like god innsikt i samlingene og viste med sine beskrivelser at han hadde fulgt ødeleggelsen av museet på kloss hold. «En stor, rettvinklet og nesten murlignende søyle ble lenge stående og ruve i flammehavet. Det var en av lyscellene fra Gestapo-fengselet i Misjonshotellet som var flyttet til Hjemmefrontmuseet.»

Murfløyene berget

Tapet av de verdifulle samlingene og de gamle militære bygningene var Ulf Moens hovedtema denne natten. Men kombinert med dette beveget han seg inn på sine kolleger, nyhetsjournalistenes område og skildret brannvesenets innsats for å hindre brannen i å spre seg til Erkebispegårdens middelalderbygninger i nord og vest. Oppgaven var særlig vanskelig i anleggets nordøstre hjørne, der brannen truet med å slå over i det gamle militære bakeriet. Ilden fikk fatt i takkonstruksjonen av tømmer og tykke bord, skrev Moen, før han fortsatte: «(…) men det lyktes å slukke den før den nådde de viktigste bygningsdelene – det 800-årige Østhuset med Storsalen – den store representasjonssal og erkebiskop Eysteins to hvelvrum i underetasjen – Vesthuset med Norges eldste sentralvarmeanlegg og praktfullt dekorerte Regalierummet; Vestfløyen med Domkirkens skulptursamlinger; Vekthuset med Fanehallen og nyere avdelingen med Hærmuseet.»

En journalist av den gamle skole lot ikke sjansen gå fra seg til å formidle kunnskap og erfaring – om anledningen var aldri så trist og beklagelig.