Systemkrav: PIII, 450 MHz, 128 MB RAM, 64 MB RAM 3D-kort

X-box versjonen av Nightfire ble anmeldt i UT-magasinet like før jul der det fikk fem på terningen. Så hvorfor i all verden anmelde det en gang til? Jo, fordi etter å ha tilbragt flere uker sammen med PC-versjonen av samme tittel var jeg i tvil. Var dette det samme spillet som Klaus anmeldte den 13. desember? Bortsett fra tittelen fant jeg ingenting i PC-versjonen som passet til Sonstads begeistrede ordelag. Jeg bestemte meg for å ta tyren ved hornene. En X-box ble (u)velvillig utlånt til undertegnede av en skeptisk tolvåring i nabolaget som til slutt lot seg overtale da han i til gjengjeld fikk en tilårskommen Sega Mega Drive fra hine, hårde dager. X-box versjonen av spillet hadde jeg selv fått til jul av en forvirret slektning som strevde fælt med å skjønne forskjellen på en PC og et konsoll.

Med PC-versjonen av Nightfire friskt i minne, ble møtet med agent 007 på den lille, sorte boksen nærmest en åpenbaring. Dette er sannelig noe annet, sa jeg til meg selv mens jeg freste over både land og sjø i en strømlinjeformet Aston Martin.

James Bond: Nightfire er et eksempel på den nye trenden der et spill skal utvikles for flere plattformer samtidig. I utgangspunktet skulle en tro at PC-versjonen var i kyndige hender hos Gearbox Software (Half-Life: Opposing Force), men sannheten er at Nightfire på PC i beste fall er en middelmådig førstepersonsskyter. Der konsoll-varianten føles både frisk og smidig (ikke minst på grunn av bilsekvensene), er Nightfire på PC en traurig affære. Sammenlignet med titler som Jedi Knight II: Jedi Outcast, Medal of Honor og Return to Castle Wolfenstein føles Nightfire skikkelig sidrumpa. Vakre Cate Archer i No One Lives Forever 1 & 2 gjør Bond bedre enn Bond selv.

Terningkast: 3

Opptur: Snik-deg-fram elementene fungerer tidvis riktig så bra Nedtur: Videosekvensene mellom oppdragene er redsesfulle