Kalde poteter eller smørstekte, lune kamskjell? Valgets kvaler? Når vi besøker Sellanraa Bok & Bar består den skiftende menyen av kun to lønsjretter, i tillegg til tre ulike smørbrød. Uheldigvis for meg er det anmelderkollega Håvard som stikker av med kamskjellene, for vi må jo teste begge.

Knutepunkt for kunst

Men før vi kommer dit, prøver vi smørbrødene som, etter min mening, ikke akkurat ser innbydende ut i glassdisken. Sellanraa Bok & Bar åpnet nylig i den gamle brannstasjonen i Søndre gate, og fungerer som et slags knutepunkt mellom Trondheim Folkebibliotek, og byens nyvinninger, Kunsthallen og Litteraturhuset. Navnet er tatt fra bonden Isak Sellanraa, i Knut Hamsuns ”Markens Grøde”, og skal speile spisestedets fokus på jorda råvarene kommer fra – men jeg synes det er noe veldig skrint over smørbrødet jeg ender med; ei tynn, grov skive med to blader hjertesalat og et egg delt i to.

Helt til jeg smaker. Dressingen redder hele retten. En slags persillemajones, som er syrlig, frisk, smakfull, og heldigvis løfter det kokte egget og den spenstige hjertesalaten.

Håvard jubler også over sin tilsynelatende enkle brødskive, med ferskost og en halv, syltet plomme.

- Så enkelt, men likevel genialt! Osten har en deilig fet og veldig ren melkesmak som passer perfekt sammen med den syrlige og sødmefulle plommen. Det rista myslibrødet med nøtter gir god kontrast i teksturen. Dette var nydelig!

Lurer du på hvor du skal spise? Her er flere anmeldelser på restauranter i Trondheim

Et sted for snakk

Bøker om kunst og arkitektur omgir oss. Musikken er på behagelig nivå, og akustikken gjør det befriende lett å føre en samtale uten å heve stemmen - til tross for at lokalet er over halvfullt. Tidligere kjøkkensjef på Credo, Frederic Klev, og barista og tidligere avdelingsleder for Dromedar, Tore Øverleir, er blant folkene som står i og utenfor kjøkkenet på Sellanraa – som ikke har fått satt menyen helt ennå. Den skal være skiftende, etter råvaretilgang, men målet er å kunne tilby mer enn to lønsjretter, blir vi fortalt. Men akkurat nå er det altså slik: kamskjell eller poteter.

Moderne potetsalat

Etter en kort diskusjon ender jeg med potetsalat til, la oss kalle det ”hovedrett”. Det viser seg imidlertid å være en riktig så lekker anretning, med kokte mandelpoteter, såkalt rosettkål (en nyvinning det óg, en krysning av grønnkål og rosenkål, som fikk norsk navn i fjor), «fetaost» fra Grindal Ysteri, potetchips, aske av purreløk og løpstikkemajones.

Nydelige, delikate smaker. Løpstikken er brukt nennsomt i majonesen, slik at den ikke tar overhånd. Poteten er fast, fin og myk, og alle ingrediensene spiller på lag.

Likevel. Det er mye potet. Og den er kald, ikke lun. Det blir endimensjonalt i lengden. Etter den ørtende munnfullen kald potet, mens høstmørket senker seg ute i gata, ser jeg svært misunnelig på Håvard, som gafler i seg varme, smørstekte kamskjell, oppå en diger blomkålanretning.

- Deilig, sier han mellom tyggene.

- Rustikke smaker, men samtidig delikat og lett, fortsetter han.

- I tillegg tilfører denne rognasken en ekstra dimensjon, nærmest jubler han.

Glad i biprodukter

«Rognasken»? Retten er bygd opp av en to, tre centimeter tykk skive blomkål, smørstekt, med blomkålpuré oppå, ferske kamskjell fra Hitra oppå der igjen, og helt øverst: blomkarse samt et fint strølag med saltet, røkt og tørket kamskjellrogn – en del av skjellet som gjerne kalles gonade. Et altfor ofte tilsidesatt produkt, med kraftigere smak enn kamskjellmuskelen.

- Det er visst litt av filosofien her, at de ikke kaster mat, men heller bruker det kreativt. Smart, for gonaden tilfører retten en kraft og dybde. Og sammen med den smørstekte blomkålen, syrlige smørsausen, og de deilige lubne kamskjellene, er dette rett og slett en flott rett, sier Håvard og tar en slurk Sancerre-vin.

- Sitter som et skudd til retten, smiler han fornøyd.

Saupkake med tindved

Til slutt, kake. Saupkake. Saup, eller kjernemelk, er et biprodukt ved kjerning av smør. Her brukt i det som er en slags krydderkake, med rømmekrem i midten og tørket tindvedbær på toppen. Gammel oppskrift, blir vi fortalt. Den syrlige tindveden og rene rømmekremen løfter kakestykket opp fra det ordinære. Med samme mat på fatet, enes vi i dommen: friskt og smakfullt, et verdig punktum – sammen med veldig, veldig god espresso, som presenteres i det vide og brede. Kaffe kan de.

- Et lønsjsted som evner å blande gamle mattradisjoner med moderne teknikker på en sofistikert måte. Råvarene er av høy kvalitet enten de er hentet lokalt eller produsert her. Dette var et friskt pust, oppsummerer Håvard. Selv er jeg mer usikker. Alt vi har fått er skikkelig godt håndverk, fra start til mål, men selve idéen om en så stor og kald potetsalat er jeg skeptisk til. Og 70 kroner for en liten brødskive med egg og hjertesalat føles stivt. Samtidig må det sies at det smakte langt, langt bedre enn det så ut. Og at kamskjellretten kun kostet 145,- og potetretten skarve hundrelappen, er absolutt sympatisk. For mette ble vi. Jeg kommer til å se an menyen fremover, mens Håvard er veldig sikker i sin sak:

- Her kommer jeg til å henge mye!

Oppsummert:

Total: 5 – I likhet med sine naboer, forteller Sellanraa gode historier – gjennom maten. Dyktige folk på kjøkken og i front, men litt lite å velge i.

Mat og drikke 5: En litt ensformig potetsalat til tross, herlige råvarer brukt oppfinnsomt, og viktigst: godt – samtidig fint matchet på drikkefronten.

Miljø: 5 – Innbydende bøker, og store glass med bær og grønnsaker til sylting, omkranser det lille lokalet der man ikke må rope for å snakke.

Service: 4 – Til tross for få bord, må du bestille i baren. Når det først er gjort, følger kunnskapsrike og oppmerksomme servitører deg opp, og lar deg etterbestille dessert og drikke fra bordet.

Pris: 4 – Her vakler vi mellom 4 og 5 – smørbrød en smule stivt priset, lønsjretter gledelig billige.

Foto: Morten Antonsen