I en scene i den mest originale Marvel-filmen på lenge, foregår handlingen i et rom hvor det henger en plakat av Public Enemys klassiske album, «It Takes A Nation Of Millions To Hold Us Back». Omtrent siden det legendariske rapalbumet ble utgitt for snart 30 år siden, har det vært snakk om å lage film om den afroamerikanske Marvel-helten «Black Panther».

Når filmen omsider foreligger, løftes den av oppdrift fra noen av de beste eller mest lovende skuespillerne, filmskaperne og musikerne som tidligere gjerne har vært henvist til biroller i superheltfilmer, mye på grunn av hudfarge.

Den første superheltfilmen med ikke bare svart helt, men som i stor grad utspiller seg i Afrika, med hovedsaklig svarte skuespillere, har provosert flere høyreekstreme grupper i USA.  Facebook har slettet grupper opprettet for å sabotere filmen, gjennom kampanjer for å gi den lav score på innflytelsesrike nettsteder som Rotten Tomatoes. Filmen fortjener imidlertid vel så mye ros for at den i sjangeren er god, som at den er viktig.

I fjor viste «Wonder Woman» at tiden for lengst var moden for en storfilm bygget rundt en kvinnelig superhelt. Som den er også «Black Panther» litt ujevn når mytologi og replikker møtes på det mest høystemte, men totalt sett gir filmen kledelig fornyelse i Marvel-franchisen.

Fjorårets «Thor: Ragnarok» vant mye på å spille på humor fra New Zealand. «Black Panther» foregår hovedsakelig i det fiktive afrikanske landet Wakanda, med et pulserende lydspor av Ludwig Göransson and Kendrick Lamar. Det har neppe noen gang har vært en Marvel-film som har hørtes bedre ut.

Superhelten «Black Panther» dukket første gang opp i 1966 i tegneserien «Fantastic Four». Samme år ble den revolusjonære politiske organisasjonen Black Panther Party dannet i USA. Organisasjonen ble raskt utropt til den største trusselen mot USAs nasjonale sikkerhet av CIA-sjef Edgar J. Hoover. Selv om «Black Panther» balanserer sitt politiske bakteppe med varsomhet, er det lett å se filmen som et sosialt og politisk statement også.

At det i år omsider kommer en film om en svart superhelt, laget av Ryan Coogler er ikke tilfeldig. Coogler fikk sitt gjennombrudd med det sosiale dramaet «Fruitvale Station» (2013) om en ung afroamerikaner skutt og drept av politiet i Oakland. Han fulgte opp med boksefilmen «Creed» (2015) med Rocky som trener for sønnen til sin gamle rival.

Som i Cooglers første filmer spiller Michael B. Jordan en sentral rolle her. For en gangs skyld er han ikke helten, men den brutale opprøreren mot helten. Chadwick Boseman spiller Black Panther med stoisk ro og verdighet.

Filmen kombinerer teknologi og landskap svært godt, og spiller effektivt på mytologi og stammekultur i kampen mellom det gode og det hevngjerrige. «Black Panther» har heftig action og en historie om svik og maktkamp som stikker litt dypere enn superheltfilmer flest. I tillegg låter den svært godt.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også anmeldelsen av «The Florida Project», en av årets beste amerikanske filmer