Stine Fevik har rollen som «Wolfgang Schwitter». Vetle Bergan spiller «Olga». Kjønnsrollene er fullstendig visket ut, i denne versjonen av «Meteoren», uten at noen gjøre noe poeng ut av dette.

- Stykket utfordrer vår oppfatning av kjønn, og hva det er med blikket vårt som gjør at vi opplever kjønn og seksualitet. Og dette er hyperaktuelle diskusjoner i dag, forteller Agnes Bolsø, kjønnsforsker og professor ved NTNU. Under Trøndelag Teaters arrangement «Førsnakk» foran onsdagens forestilling med «Meteoren» skal hun snakke om hvordan feminine og maskuline symboler former oss som menn og kvinner.

Metoo har ristet oss

- Flørte- og sjekkespillet mellom kvinner og menn har et innebygd maktaspekt ved seg med måten det utføres på. Når dette kombineres med matkulikhet i organsisasjoner blir det betent og potensielt undertrykkende. Dette har blitt synliggjort gjennom metoo siden oktober og ristet en hel verden, og det har satt i gang spennende og viktige diskusjoner som jeg tror vil ha stor nytte, sier Bolsø. Hun sikter til at hver enkelt av oss har fått oss en støkk, og at vi nå tenker mer på hva vi aksepterer og hva vi tillater oss i dette erotiske spillet.

foto
Kjønnsforsker og professor Agnes Bolsø mener det er lett å bidra til en strukturell likestilling gjennom blant annet kjønnskvotering. Men det er vanskelig å endre det symbolske kjønnet, noe hun synes «Meteoren» er et godt eksempel på.

- Metoo er en demokratiserende diskusjon som betyr noe. Kjønnssymboler har en sterk effekt på oss og mesteparten av tiden vet vi ikke hva det betyr. Når vi står opp om morgenen kler vi på oss på en bestemt måte. Mange passer på at de er feminine nok, eller maskuline nok, og velger en klesstil alt etter hva de ønsker å signalisere. Dette er noe veldig mange kvinner og menn forholder seg til helt ubevisst hver dag, hevder forskeren.

Les også: - Jeg vil ikke ha på meg «kukdrakten»

- Kjønnssymbolene er vanskelig å endre

Hun mener det er lett å bidra til en strukturell likestilling gjennom blant annet kjønnskvotering. Men det er vanskelig å endre det symbolske kjønnet, noe hun synes «Meteoren» er et godt eksempel på.

- Slik vi har valgt å gjøre det i «Meteoren» så spiller jeg ikke en mann, jeg er en mann, og spiller en person, forklarer Stine Fevik som har hovedrollen «Wolfgang Schwitter».

- Mitt kjønn er jo der, men det er også både mann og kvinne i denne personen, noe jeg tenker at alle mennesker har fasetter av. Alle kvinnesymbolene er der i form av at jeg har kvinneklær, langt hår og har min egen kropp. Jeg prøver heller ikke å gjøre stemmen dypere, forteller Fevik.

Les også: - Jeg er faktisk ganske rasende

Mennesker, ikke menn eller kvinner

- Det har ikke vært noe fokus på kjønn i denne forestillingen. Her er det menneskene det handler om, ikke om kjønn, supplerer Vetle Bergan, som spiller« Olga».

foto
Skuespillerne Stine Fevik og Vetle Bergan spiller henhvoldsvis mann og kvinne i «Metoren» ved Trøndelag teater. Forestillingen handler om et eksistensielt prosjekt som er helt løsrevet fra om du er mann eller kvinne, ifølge skuespillerne.

Begge understreker betydningen av at denne forestillingen handler om det menneskelige og om et eksistensielt prosjekt som er helt løsrevet fra om du er mann eller kvinne.

-Teateret kan være kjønnsuavhengig, og det er det ikke mange arenaer som er. Det er en styrke innenfor teatersammenheng, at du ut ifra hvem du er som type kan spille ulike roller, helt fristilt fra om du er mann eller kvinne, sier Sissel Grønlie, informasjonsrådgiver ved Trøndelag Teater.

Les også: Kunstindustrimuseets utstilling ble stoppet på Facebook

Ingen kjønnskamp

- Det er kunstens oppgave å utfordre etablerte regimer. Det vi gjør er et kunstnerisk valg. Vi er midt i en stor, superbra, omfangsrik diskusjon rundt metoo, og den har vist at kjønnskampen er sykt nødvendig, sier Fevik. Hun legger til at aktive likestillingsgrep med en politisk agenda er både viktig og bra, men at «Meteoren» har andre beveggrunner for sine valg av kjønn.

- Nettopp ved å ikke være så opphengt i hvilket kjønn som spiller hvem, og ved å ikke gjøre disse grepene til en kjønnskamp, fremstår det kanskje som et enda viktigere innlegg i kjønns-diskusjonen. Vi prøver å lage en forestilling som handler om noe helt annet. Det handler ikke om kjønn, men vi hiver om på det fastlåste kjønnsmønsteret likevel. Med største selvfølgelighet, avslutter Fevik.