Stoltenberg levde ikke opp på en fattig husmannsplass som flere av sine forgjengere, men i et tett middelklasse-familiefellesskap i Inkognitogata i Oslo. Men han lærte mye om hvor viktig fellesskapet var. «Kraftlinjene i livet mitt løper sammen i det ordet», skriver han.

Men krig og uro opplevde han tidlig. Han husker også en augustdag i 1943 da faren ble arrestert av tyskerne. Hvorfor måtte det være krig, undret guttungen, og det ble på mange vis et bærende spørsmål gjennom hans liv - helt frem til i dag. Rasjoneringen av kjøtt, sukker og kaffe varte helt til 1952, lenger enn i noe annet land. Det tolker Stoltenberg som del av det fellesskapet som fins hos oss - eller i det minste fantes.

Men - som han uttrykker det - Norge er blitt ufattelig rikere, men samtidig er samfunnet blitt mer fragmentert, mindre oversiktlig og vanskeligere å forstå. Befolkningen er mindre homogen».

Innvandring er selvsagt viktig hos Stoltenberg, og han behandler det grundig og i mange sammenhenger. Etterkommerne gjør ikke bare ære på arven fra Nansen. 90 prosent av asylsøkerne fra Afghanistan får avslag hos oss, mot 40-50 prosent i de fleste land i Europa. Bra, mener Sylvi Listhaug - også fordi det er et signal som når ut over hele verden.

- Det var en drøm å komme fra Norge da jeg var FNs høykommissær for flyktninger. Slik er det ikke i dag. Det lyser ikke av Norge!

Fersk er også boken ettersom den nye amerikanske president Donald Trump er nevnt - om ikke med heder!

«Det store hvorfor». Det er overskriften på kapitlet rundt det som hendte med Nini. Det har Stoltenberg gjennomgått med seg selv mange ganger. «Tøylene burde nok vært strammere», heter det et sted. Han skriver også at hennes rusproblemer og død forandret ham som person. Var det han som sviktet, spør han seg selv.

Det er en tvers gjennom ærlig bok Stoltenberg og hans medforfatter har begått. Etter at Karin døde, har han i sin alders år fått ny samboer. «Om noen skulle si eller mene noe negativt om at jeg har forelsket meg igjen, ja, det velger jeg bare å neglisjere», er hans eneste kommentar.

Anmeldt av JOHAN O. JENSEN