I 2014 ble en amerikansk universitetsroman fra 1965 et litterært fenomen, også i Norge. Den amerikanske forfatteren John Williams døde relativt ukjent, 71 år gammel i 1994. Relanseringen av hans tredje roman «Stoner» er et fascinerende eksempel på at en god, gammel roman kan få et helt nytt liv. I fjor kom hans andre roman «Butcher's Crossing» fra 1960 på norsk, en slags westernroman fra bøffeljakt på 1800-tallet. Totalt forskjellig fra «Stoner», men omtrent like god.

I år er turen kommet til den siste av romanene til Williams, den i samtiden mest lovpriste. Den historiske romanen «Augustus» fra 1972 fikk i sin tid National Book Award i USA. I handling og fortellergrep er den omtrent så forskjellig fra de to forgjengerne som mulig. I kvalitet, litterær kraft og holdbarhet er den på forbløffende vis omtrent like god.

At relanserte, lenge glemte forfatterskap løfter én underkjent romanklassiker fram i lyset, skjer rett som det er. At det rommer tre så gode, så forskjellige romaner som de tre bøkene fra Williams som nå foreligger på norsk, er et tankevekkende fenomen i en tid hvor holdbarhetsdatoen på litteratur grovt sett kan synes å bli kortere.

«Augustus» er en historisk roman, om mannen som ble kjent som keiser Augustus. Den utspiller seg hovedsakelig gjennom rundt 60 år, fra 45 år f.Kr. til hovedpersonens død 14 år e. Kr. Fortalt som en brevroman, med et mylder av fortellere og vekslende tidsplan, kan den virke mer krevende å komme inn i enn den egentlig er. Noe av det mest forbløffende med Williams forfatterskap, er den tilforlatelige, ujålete stilen, måten han skriver fram konflikter, drivkrefter og mennesker på.

I «Augustus» møter vi mange fortellere, fra hovedpersonens forgjenger Julius Cæsar til datteren til Augustus. I tillegg møter vi kvinner, venner, rivaler og motstandere og deres perspektiv på historien. En rekke historiske storheter har viktige biroller i spillet om makt og kontroll over Roma og Romerriket, i oppspillet til perioden som i ettertid har blitt kjent som «pax romana», eller romerfreden. Sett innenfra skildres epoken med et langt råere maktspill enn det tv-serien «House of Cards» varter opp med.

Som roman er «Augustus» en mektig motsats til Dag Solstads angrep på diktning i den historiske romanen, i «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896». «Hvis det finnes sannhet i dette verket, er det diktningens sannhet, snarere enn historiens», skriver Williams i forordet. Hvor «sann» «Augustus» er kan diskuteres, men som historisk roman er den et strålende eksempel på at det er mulig å gjøre god og dristig bruk av sjangeren også gjennom diktning.

foto