Den sveitsiske animasjonsfilmen som på norsk har fått den litt underlige tittelen «Løvetannbarn» var nylig nominert til Oscar for beste animasjonsfilm. Det hadde ikke vært noe å si på om Claude Barras film hadde tatt prisen, foran amerikanske «Zootopia».
Bruken av god gammeldags stop-motion-animasjon, er et av de store fortrinnene til «Løvetannbarn». Det vil si at bevegelsene skapes ved fotografering bilde for bilde, heller enn med datateknologi, som er det mest vanlige i våre dager. Filmen er en glede å se på, i detaljer og hvordan den gir liv til historien. «Dyrene i Hakkebakkeskogen» (2016) var også laget med stop-motion, men ikke helt på nivået som serveres her.
Det som gjør «Løvetannbarn» ekstra spesiell, er historien, basert på en roman av Gilles Paris, med manus av den lysende franske filmskaperen Céline Sciamma. Historien kretser rundt en 9-åring som i originalen kalles Courgette, på engelsk har fått navnet Zucchini og på norsk har blitt Løken. Filmen starter med at han utsettes for omsorgssvikt av mora og plasseres på barnehjem.
Det er godt gjort å lage en såpass varm og fin barnefilm om en bukett unger som har fått en vond start på livet. Legg til kledelige doser med røff humor og en viss barnlig nysgjerrighet på forplantningens mysterier, så er det lett å forstå at filmen har fått 9-årsgrense. For mellomstore barn og oppover er «Løvetannbarn» en barnefilm som våger og lykkes, med kvalitet i alle ledd.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG