Boka er en selvbiografisk fortelling med presise beskrivelser av viktige steder og personer i forfatterens liv.

Når vi møter henne, er hun 25 år, nyutdannet lærer med skolejobb i Trondheim. Til sommeren skal hun gifte seg med odelsgutten Per-Erik fra samme kommune. Det er et valg hun er sikker på.

Men hun må også ta et annet valg. Per-Erik får tilbud om jobb ved den videregående skolen i Røros. Hun er selv odelsjente til småbruket Borren som ligger oppunder tregrensa i Hessdalen. Faren driver gården alene. Han er merket av slitet på den tungdrevne gården, og gir uttrykk for at han kan tenke seg en lettere hverdag. Hun føler ansvar for å ta over gården, men er usikker på om det er det riktige - nå som hun akkurat har begynt å føle seg hjemme i byen.

«Likevel henger røttene etter oss hele veien oppover Gauldalen og knyter oss til Holtålen», skriver hun, med et bilde vi kjenner igjen fra en av Knut Hamsuns romaner. Problemstillingen om båndene til gården og bygda er skildret flere steder i norsk litteratur, kanskje mest tungsindig hos Tarjei Vesaas. Hos Borren er det ikke mye tungsindig Bufast-problematikk, desto mer kjærlighet til gården, slekta, naturen og husdyra.

Ut fra en teori om at hun tenker best når hun går, bestemmer forfatteren seg for å gå de 13 milene fra Trondheim hjem til Borren. Hun håper at vandringen skal klarne tankene hennes og bidra til at hun tar et livsvalg hun kan stå for og leve med.

Forfatteren setter sitt valg inn i den store sammenhengen, i avfolkingen av distriktene, nedleggingen av gårdsbruk, behovet for bærekraftig matproduksjon. Her er ingen lettvint romantisering av det gode liv med katt og kaniner på landet. Hun skriver nært, realistisk og med stor kunnskap om generasjoners slit i fjellbygda.

Boka er full av fakta, men aldri kjedelig. Språket er lett og muntlig, med overraskende formuleringer og usentimentale naturskildringer. Dette er ingen politisk korrekt pamflett om å snu flukten fra landsbygda, men en kjærlighetserklæring til en gård og et levesett som er interessant for lesere langt utenfor Holtålens grenser.

Anmeldt av SIRI WAHL-OLSEN

foto