Det var juli og agurktid i redaksjonen, med plass til småting og rariteter som ikke ville fått omtale ellers i året.
Denne sommeren var det imid-lertid små kår for sommerlige pussigheter. Riktignok ble det meldt at en hesje hadde brent opp etter et lynnedslag i Sparbu og at et vaffeljern var gått varmt på Møllenberg, men avisen var usedvanlig pakket med store nyheter fra inn- og utland.
Nyhetssommer
Hver dag kunne publikum lese det siste om Købersaken og Rustadmordet; fra utlandet kunne Adresseavisen melde om «rødt terrorvelde i Spania», om Hitlers og Mussolinis allianse, om attentatforsøket på kong Edward og om OL-åpningen i Berlin. I Trondheim sto to brygger i Fjordgata i brann, og hele gårds-anlegg ble svidd av på i Tiller og Verdal. Det var mye nytt og oppsiktsvekkende nesten på hver eneste side, og selv notisen om dvergene på var ikke så ubetydelig som man først skulle tro.
De var nemlig både «sjeldne og celebre» kunne avisen fortelle, og de skulle da snart også blande seg med særdeles høye herrer når Levangers 100 år som kjøpstad skulle feires med en stor utstilling og kong Haakons nærvær blant en lang rekke fremtredende personer fra embets- og styringsverk. Så mange var notabilitetene under åpningen at Adresseavisen glemte å nevne at kronprins Olav også hadde vært til stede.
I optimismens tegn
Seks år var gått siden den store Trøndelagsutstillingen i Trondheim. Den hadde gitt landsdelens næringsliv tro på seg selv og fremtiden, og nå, midt på 1930-tallet, var det klare tegn til bedre konjunkturer. Levangerutstillingen ble en ny stor mønstring av trønderske varer og tjenester, i et spenn fra fabrikker og håndverksbedrifter til fiske, jord- og skogbruk. Så mye kvalitet var det å finne på det svære messeområdet at Adresseavisen mente det var unødvendig å slippe til «mannlig husflid» på lavt nivå, som «en løvsaglampe etter ukebladmønster».
Åpningen 18. juli ble et stilig arrangement med ca. 3000 mennesker til stede, men gikk likevel ikke helt prikkfritt for seg etter det Adressa kunne melde. Kongesangen ble fremført i et «bedrøvelig tempo» og enda verre var det at den avsluttende salutten ble avfyrt mens fedrelandssangen ennå tonet over forsamlingen.
Avisen viser seg frem
I utstillingen hadde Adresseavisen fått en liten paviljong, innredet som en «skrivestue» med salg av aviser og reklame for de senere årenes rivende opplagsøkning. Både redaksjonelt og økonomisk hadde avisen vokst kraftig i løpet av 30-tallet og var gått forbi sin skarpeste konkurrent, Dagsposten. Noe av hemmeligheten bak fremgangen kunne leses i en forsterket patriotisme, en friskere tone og et tidvis kritisk syn på verden, både i det store og små. I en konsert med Trondhjems Mandskor på festplassen kunne f.eks. ikke avisen unnlate å bemerke at de malmfulle røster ble noe overdøvet av larmen fra en «dødsrytter» som samtidig ga full fres i utstillingens fornøyelsesavdeling.
Til et omfattende underholdningsprogram hørte ellers blant annet Per Kvists revy «Le Levanger». Publikum fulgte oppfor-
dringen, og revyen slo like godt an hos avisens anmelder, som ikke minst gledet seg over at Kvist (bispesønnen Vidar Wexelsen) hadde «konservert sin trønderske tunge» selv etter sitt lange hovedstadsopphold.
Verdens minste artister
Gjester kom fra fjern og nær; de omtalte dverger fra turneer rundt omkring i hele Europa med Glauers Lilleputaner Cirkus. På Levanger var de kommet opp i det imponerende antall av 38, jevnt fordelt på begge kjønn, og ifølge avisen i en størrelse fra 85 cm til en meter. Med et matchende selskap av dvergponnyer forlystet de Levangerutstillingens publikum i noen minneverdige dager, før de igjen satte seg i bussen og med Trondheim som mål. Der sto lilleputtene – «Verdens minste artister» – snart på plakaten i Hjorten, der det til premieren ble fristet med «små priser», kr 1,00 og 1,50.
Imens fortsatte utstillingen på Levanger – og avisen med sine meldinger om smått og stort. Det norske fotballaget til OL ble tatt ut, borgerkrigen raste videre i Spania og det lå an til «et godt middelsår» i Trøndelag.
