THE JAYHAWKS CHUCK PROPHET (oppvarming) Konsert Byscenen Onsdag kveld Utsolgt
Konserten hadde vært utsolgt i månedsvis, og Byscenen summet av forventning etter at oppvarmingsartist Chuck Prophet hadde levert et varmt og fint sett.
Gary Louris og Mark Olson har vært flere ganger i Trondheim hver for seg og også sammen som duo. Men onsdagskveldens konsert var den aller første i byen med Jayhawks - bandet Louris og Olson frontet sammen fra 80-tallet til midt på 90-tallet. Louris førte bandet videre alene, før de gjorde comeback som samlet Jayhawks i fjor.
Repertoaret på konserten var i hovedsak fra albumene «Hollywood Town Hall» og «Tomorrow The Green Grass» som de gjorde sammen på 90-tallet, og fjorårets fine comeback «Mockingbird Time» - med noen fine avstikkere til Olsons soloplater og Jayhawksplatene uten Olson.
På scenen fremstår de to frontfigurene forskjellige. Louris er elegantieren med elgitar som har sett seg noen ganger i speilet før han går på scenen, og som pleier kulheten også oppe på podiet. Olson er av den mer lurvete og nesten litt pågående typen, med kassegitar og karakteristisk nasal heshet i stemmen. De utfyller hverandre som personligheter og vokalt. De er nesten som Crosby og Nash i virkelig gamle dager når stemmene smelter sammen til ett, og det gjør de på tilnærmet magisk vis i nær sagt hver låt.
Settet begynte med «Wichita» fra «Hollywood Town Hall», fortsatte med «Cinnamon Love» fra comebackalbumet og «Red's Song» fra «Tomorrow The Green Grass».
Vekslingen mellom de tre albumene fortsatte, med tidlige høyepunkt i «Take Me With You When You Go)», «Blue» og fjorårshiten «She Walks In So Many Ways».
Bandet fungerte som en organisk helhet som formidlet sin countryinfiserte rock med høvelig inderlighet, Da de spilte Olsons solohit «Clifton Bridge» etterfulgt av Louris-klassikeren «Angelyne» løftet de to gjensidig hverandres låter. Olson og Louris spiller hverandre gode, og den nye «Tiny Arrows» fremstår i livetapning som en strålende låt.
Det fortsatte de med gjennom etablerte favoritter som «Miss Williams Guitar» og en personlig Louris-favoritt av undertegnede i «Break In The Clouds». På siste ordinære låt «Up Above My Head» fikk keyboardist Karen Grotberg vist sin evner som medvokalist, mens ekstranumrene startet med glansnummeret til trommis Tim O'Reagan, «Tampa To Tulsa». Etter 1 time og 40 minutter og klassikeren «Waiting For The Sun» var det slutt. Vi kunne nok tålt noen minutter og noen gamle favoritter til.
Men Jayhawks hadde gjort jobben sin, midt i den mest ørkesløse delen av den trønderske vinteren sang bandet sine fint avstemte sanger med så mye sol og varme i seg.
Det var veldig, veldig fint. Men hvorfor så det innledende forbeholdet?
Jo, det ligger nettopp i det grunnleggende forbeholdet i selve band-identiteten. Jayhawks har ekstremt fine låter som fremføres med eleganse og grunnleggende musikalitet. Men de går ikke akkurat i strupen på publikum, de lener seg heller litt ekstra tilbake. Den mystiske elegansen, det konsekvente forbeholdet, er en del av sjarmen og attraksjonen med bandet. Men det er det samme forbeholdet som gjør at Jayhawks fremstår som om musikken deres ikke handler om så veldig mye mer enn musikk.
Da jeg så dem i solskinnet på Øyafestivalen i fjor sommer tenkte jeg at dette var veldig fint, men at de kanskje var enda bedre på en tett klubb. Da jeg så dem nå på en tett klubb, tenkte jeg at dette var veldig fint men at de kanskje passet enda bedre en solrik ettermiddag utendørs. Men jeg ser dem gjerne igjen, i begge settinger.
