Angelica's Elegy har et flott halvår bak seg, de kom nesten til Urørt-finalen, de vant trondheimsdelen av Zoom og ble håndplukket til å varme opp for Motorpsycho på Byscenen før jul. Tilbake på samme scene som hovedattraksjon klarer de bare nesten å innfri forventningene som har bygd seg opp.
Aller mest på grunn av en nølende start, det hjalp heller ikke at lyden var alt for upresis til å formidle bandets finstemte støy.
LES FLERE ANMELDELSER FRA TRONDHEIM CALLING HER
Jo da, også Angelica's Elegy føyer seg inn i rekkene bak My Bloody Valentine, med støy som virvler sjøsykt rundt langstrakte melodilinjer. Men de har mer enn det – de kan rocke mer muskuløst med Bent Sæther-aktige basslinjer, plutselig kommer det en melodi som har mer enn litt Neil Young over seg, og på en låt tangerer de Dungen når det gjelder løst trommespill, klangdraperte pianoakkorder og folkemusikkinspirert melodiføring. På denne imponerer Simen Hallset voldsomt som hovedvokalist, hele settet løftes for øvrig kraftig opp fra støygjørma når Hallset og Eirik Fidjeland slår seg sammen på nydelige falsettharmonier.
Angelica's Elegy er nok likevel et band som kler andre anledninger og formater vel så godt. En halvtime gir ikke helt rom for å ta låtene til virkelig magiske steder med intens og rødglødende jamming, de kommer liksom aldri skikkelig i siget.
Men de har estetikken, de har som regel låtene – og de har små uventede vrier som gjør dem til mer enn et dyktig sjangerband.
