Eberson har vært en av Musikk-Norges travleste de siste årene som medlem av Highasakite. Når man er avhengig av endorfinene, rekker man likevel å gi ut et soloalbum om sinne og frustrasjon midt i et hardt kjør.

– Det er som da jeg spilte Super Nintendo da jeg var liten. Du er avhengig av å komme til neste nivå, det kan ikke stoppe. Også dør du; «game over», og må hele tiden begynne på ny.

Eberson har ikke hatt behov for en pause.

– Jeg er redd for å havne i kjelleren hvis jeg ikke forsetter. Når man kommer hjem etter tre uker med turnésommer i Australia, blir det veldig tomt, grått og trist. Altfor store kontraster. Jeg klarte ikke sitte stille, jeg blir deprimert og tungsinnet. Jeg hadde masse skisser på låter liggende. Så da bestemte jeg meg bare for å lage «Mad Boy», for å gjøre meg selv busy.

LES ANMELDELSE: «Mad Boy» viser med all tydelighet at Eberson har gått en god skole

Rett til å være sint

– Hvem er «Mad Boy»?

– For meg er det den sinte i klassen, som kan finnes i alle, av begge kjønn. Det er så mange slike historier fra barneskolen. De ble kasta ut av timen, fikk ADHD-diagnose og ble misforstått av andre barn og voksne hele tida. Når jeg er sint nå i voksen alder, så er det fordi jeg har rett til det. Det handler om å kjenne på urettferdighet. Og ha rett til å vise frustrasjon, og utagere den, sier hun.

– I den bransjen her må du forholde deg til mange hele tiden, både kollegaer og dine nærmeste venner. Når man jobber så tett, og det er dårlig kommunikasjon og man ikke tør å si hva som ligger i lufta, så kan jeg kjenne på enorm frustrasjon av sterk urettferdighet. Sånn har det vært siden jeg startet å studere musikk. Man har gjerne en tanke eller en idé. Også er det ingen som forstår den.

Rom for kald synth

– Hva var det med «Silent Treatment» som fikk deg til å ville fly solo?

– «Silent Treatment» var ikke så veldig elektronisk av seg, det var mere piano og orgel. Men så fikk jeg et behov for å bruke mye mer av den kalde lyden av synth, som det var mindre rom for på det albumet.

Eberson ble frelst på synther og pedaler som 18-åring, ti år senere er hun tungt bevandret i studio- og turnéliv med storsuksessen Highasakite, men også bandene Machine Birds og Morning Has Occured. Hun befant seg i studio med storprodusenten Kåre Vestrheim under innspillingen av Highasakites «Silent Treatment», som inspirerte henne videre. Men hun valgte Roar Nilsen fra The Dogs, fordi han ikke la føringer på henne som medprodusent.

– Jeg kunne bruke studio som et forskningsprosjekt der jeg prøvde ut forskjellige måter å gjøre det på, og komme tilbake fra turné etter tre uker, og si at jeg ønsket noe annet. Da var han veldig åpen og forståelsesfull. Jeg fikk veldig frie tøyler og muligheten til å stole på mine helt egne ideer.

Sterkt miljø

Eberson er å finne på turné i et musikklandskap som rommer andre sterke stemmer som Anja Skybakmoen, Ine Hoem, Kari Harneshaug, Bowtoeachother og Emilie Nicolas. De sterkeste frontfigurene er nå kvinner.

– Det er også du og Ingrid Håvik som er de mest fremtredende i Highasakite. Føler du at du har vært med å bidra til dette kjønnsskiftet innen norsk musikk?

– Dette er jo venninner av meg. Vi ønsker i alle fall å bidra til det, vi snakker om å ha troen på hverandre og hverandres ideer. Det er ikke et stort miljø. Det er et veldig åpent forum for å diskutere hvordan man skal forholde seg til musikkverdenen, dele erfaringer og hvordan man takler ubehageligheter som diskriminering. Miljøet mellom oss har skapt noe sterkt. Jeg kjenner sjelden sjalusi eller konkurranse. Vi prøver å tenke fremover sammen.

Kjelleren eller fylla

– Hvordan takler du negativ kritikk?

– Jeg vil heller at musikken min skal bli elsket og hatet, enn bare godt likt. Noen ganger har jeg nok altfor store ambisjoner enn hva jeg kan få til. Om dette albumet havner midt på treet, så går jeg i kjelleren.

– I kjelleren for å lage et nytt album?

– Ja, men først ramler jeg ut på fylla og utagerer der, tror jeg.

KARI KRISTENSEN