År: 1929
Stikkord: Kunstdebatt
Med mål om å skape engasjement rundt samtidskunsten åpner Trondheim Kunsthall snart dørene i den tidligere brannstasjonen på hjørnet av Kongens gate og Søndre gate. Den nye kunsthallen blir den største tilveksten til byens utstillingsrom siden Trondhjems Kunstforenings galleribygning ble reist på slutten av 1920-tallet. Den gang gikk diskusjonen rundt kunsten så fillene føk.
Her kan du lese alle sakene i jubileumsserien til Adresseavisen
Adresseavisen var ikke alene om å bruke store ord i den hissige kunstdebatten som oppsto rundt åpningsutstillingen i det nye galleriet i Bispegaten. Den store Landsutstillingen i 1930 skulle samle de beste i landets kunstliv, og en rekke kunstnere følte seg tilsidesatt. Mange av dem reagerte med indignasjon og sinne, og pressen ble bombardert med innlegg fra fornærmede og sårede kunstnere – og deres sympatisører. Først og fremst raste debatten i Oslo-avisene, mens aviser i byer som Bergen, Haugesund og Stavanger pekte på forbigåelser i de lokale kunstmiljøene der.
Forvente kunstnere
Adresseavisen så seg etter hvert lei på all klagingen: «De er blitt godt forvente våre kunstnere, og ikke minst våre bildende kunstnere,» hevdet avisen på lederplass, og fortsatte:
«Det er selvsagt slemt å bli tilsidesatt ved en anledning eller to, men hvor mange av oss andre dødelige må ikke finne sig i det uten at vi derfor løper grassat i pressen?» Avisen mente at kunstnerne «i sin almindelighet» fikk en oppmerksomhet «som ofte står i et åpenbart misforhold til deres evner og særlig til deres betydning».
Avisen var enig i at det manglet noen «merkenavn» på utstillingen og at trønderne var «vel fyldig representert». Men avisen så det som «meget heldig om malerne sydpå ikke rev ned vårt praktfulle kunsthus før det ennu er tatt i bruk, fordi bygningen med sin beste vilje ikke kan rumme alle de femhundrede penselføre mennesker som finnes i vårt land!»
Store navn
Landsutstillingen hadde fått dronning Maud som sin høye beskytter. Som formann i komiteen satt professor H. K. Stabell, og blant medlemmene var flere store navn i norsk kunst, som Arne Kavli, Dyre Vaa og A. C. Svarstad. En æreskomité ble også oppnevnt, med stortingspresident C. J. Hambro og Nasjonalgalleriets direktør, Jens Thiis, blant medlemmene.
I alt ble det sendt innbydelse til 76 malere, 37 grafikere og 13 billedhuggere. Harriet Backer, Edvard Munch og Erik Werenskiold ble innbudt som æresgjester med et større antall arbeider. Av de innbudte kunstnerne takket tre malere nei til å delta, blant dem Harald Sohlberg, som på denne måten markerte sin misnøye med at veteranen, landskapsmaleren Amaldus Nielsen ikke var innbudt. Blant grafikerne var frafallet større, mens bare en av billedhuggerne avsto, Gustav Vigeland, som heller ikke hadde for vane å delta på kollektive utstillinger.
Protestutstilling
I spissen for kritikerne av utstillingen sto formannen i Kunstnerforeningen i Oslo, Ørnulf Salicath og formannen i Unge Kunstneres Samfund, Birger Moss-Johnsen. Tidlig i desember 1929 ble det arrangert et protestmøte i Oslo. Det fantes en hel del misfornøyde også blant de trønderske kunstnerne, og to av disse, Arne Rockseth og Oscar Sivertzén, tok initiativ til en alternativ nasjonal kunstutstilling under Trøndelagsutstillingen sommeren 1930. I en egen paviljong åpnet denne utstillingen som «Norske kunstneres separatutstilling», med Amaldus Nielsen som æresutstiller.
Med til sammen 316 arbeider ble denne alternative utstillingen nesten like stor som Landsutstillingen, som åpnet i Trondhjems Kunstforenings nye lokaler 11. mai 1930 med 411 kunstverk og med både kong Haakon og kronprins Olav til stede. «Utstillingen gir et fullkomment billede av vår samtids kunst,» uttalte billedhuggeren, professor Wilhelm Rasmussen under åpningen.
Han hadde utvilsomt god greie på hva han snakket om – men var også en av deltakerne på utstillingen…
