Det var cirka midt i konserten. 80 år gamle Perry hadde lenge messet om «free sex and free ganja», da en fan foran scenekanten overrakte ham en gave, en ferdigrullet joint. Artisten takket gledestrålende ja, tente den umiddelbart – og etter et par minutter var ingen publikummere i tvil om at dette var ekte saker. Det luktet umiskjennelig over hele lokalet. Inn på scenen kom en vakt, og i det som nesten utartet til håndgemeng fikk han tatt fra kveldens stjerne røyken. Perry reagerte omtrent som når en femåring blir fratatt sukkertøyet, bare at han var mer frimodig i språket, brølte fuck off, fuck off.

Perry var blant venner og mange i salen tok reggaelegendens parti, men det som var av aggresjon forsvant raskt. Konserten kom tilbake til normalen. Brukbar Blæst kan takke en høyst profesjonell vaktinngripen for at dette ikke utartet.

Vurdert i lys av konsertopplevelsen var denne episoden et element av vital farlighet som ellers i liten grad preger Lee Perrys sceneopptreden om dagen. Men hva kan en vente av farlighet av en mann som fylte 80 år for noen uker siden?

Jeg hadde strengt tatt ikke forventet så mye, etter å ha sett ham to ganger på utendørsfestivaler i løpet av de åtte siste årene. Da har han vært pinlig nære parodien på seg selv, mannen som på 70-tallet var en dubens revolusjonshelter og som i tillegg til egne utgivelser har produsert en rekke av raggaens udødelig mesterverk. Men han er altså en raring.

Parodien på seg selv var han ikke veldig langt unna nå heller, men det var på en god og vital måte. DJ /mixer Mad Professor skal ha en stor del av æren for det. Han sørget for blytung, men lydhør, backing gjennom hele konserten.

Mad Professor startet alene. Han mixet og trikset seg gjennom blant annet særdeles spretne utgaver av Pharrell Williams' «Happy» og Stevie Wonders «Superstition». Are you happy, spurte han publikum. Ja, ropte folk tilbake. Men dere danser ikke, er det mulig å ha det morsomt uten å danse, repliserte han – før han reklamerte med at han kunne mixe alt, gjerne publikum også. Bare kom opp her så blir dere mixet, messet Mad Professor. Publikum nøyde seg med å stå stille og stirre på scenen, i påvente av legenden som snart skulle ankomme. Og etter hvert skulle det både bli dansing og noen svippturer innom scenen. Publikum koste seg mer og mer under konserten som varte nesten to timer.

Lee Perry ankom i kjent krokrygget stil, med uniformsjakke og lue, overfylt med medaljer og forskjellige krimskrams, – og med et håndkle og en klase bananer oppå sin faste rullekoffert. Han sang såpass elendig på sin første låt at alt måtte bli bedre. Og det ble det, allerede på den etterfølgende «Soul Fire» – en av hans fineste låter.

Konserten, og hans opptreden, var i høyeste grad ujevn – og Perrys verbale repertoar er temmelig begrenset. Det er ganja, det er kjærlighet, det er Jah, det er sex, og ganja igjen -. noen improviserte nødrim og noen tekster han faktisk husker i sin helhet. Men Mad Professor holdt nivå hele tiden, og Perry var et oppkomme av oppmerksomhet mot publikum. Hilste og velsignet i øst og vest. Den symbolske betydningen av bananene som rekvisitt skjønte jeg ikke helt, men det sier vel mest om undertegnede. Bob Marley-låtene «Natural Mystic» og spesielt «Jamming» satte publikum i full fyr – og Perry kunne forlate scenen i triumf. Mye morsommere, mye mer vital, mye mer sitt gamle jeg enn da han var på Storåsfestivalen i 2008.

På vei fra scenen etter konsertslutt traff han igjen sikkerhetsvakta, omfavnet ham og det virket som han ba om unnskyldning for ufin oppførsel. Og vi liker vår Lee Perry best sånn. Hengiven og vis. «Love», kler ham langt bedre enn «fuck you». Og er vi andre såpass når vi eventuelt blir 80, tror jeg ikke vi skal klage.

foto
Perrys rekvisitter: Rullekofferten er fast, håndkleet likeså. Men klasen med bananer er ny. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen
foto
Samme gamle sjarmør: Lee Peery (80) holdt hoff i Trondheim mandag kveld. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen