Jeg må innrømme at jeg i beste fall har et ambivalent forhold til coverlåter. Svært ofte er det best å la klassiske låter få være i fred, de flyter så godt, sitter så inderlig godt i ryggmargen. Vi elsker dem på grunn av hva de har, ikke på grunn av hva de mangler.

LES INTERVJU PÅ PLUSS: «Det er umulig å lage ei sånn plate uten å selv ha et sterkt eierskap til låtene. Noen har vært med meg i 30 år»

Å lage coveralbum er samtidig et tveegget sverd. Trygt, fordi det gir en enklere og mer «salgbar» inngang til materien, dristig fordi det skal så mye til å tilfredsstille bevisste og ikke minst ubevisste forventninger. Det er en særmusikalsk idé å tro at man kan tilføre stor merverdi til allerede eksisterende verk. Men ingen regel uten unntak, mye kommer an på angrepsvinkelen. Noen velger å planke, andre velger å forkaste alt av rammer og kontekst, dekonstruere, plukke fra hverandre og bygge noe knapt gjenkjennelig. Begge deler sjelden spesielt vellykket.

Den beste tolkningskunsten oppstår i mine ører derimot når musikere evner å trekke ut en essens, finne den emosjonelle og musikalske kjernen i sangen, rendyrke og forsterke den. En krevende øvelse, men en øvelse Kirsti Huke, Ola Kvernberg og Erik Nylander lykkes oppsiktsvekkende godt med. Hensikten med «Rags & Silks» er åpenbart å koke originalene ned til konsentrert og ekstra smaksrik form. Det er derfor blitt et lavmælt album, uten fjollete triks eller markeringsbehov. Subtilt og tilbakeholdent - mindre er mer - uten at det blir høflig taffelmusikk.

Se hvordan det gikk da vår reporter Mari Svenning laget filmmusikk til sin egen død sammen med Ola Kvernberg

Trioen har upåklagelig smak. De gir seg i kast med sju låter fra absolutt øverste hylle, fra Abba, Nick Drake, Tom Waits, Velvet Underground, Massive Attack, Beach Boys og Nick Cave. Heldigvis er det ikke blitt et dogmatisk «pop på jazzvis»-prosjekt, men heller et album der musikerne setter seg selv på bar bakke, fristilt fra andre rammer enn å tolke sangene på best mulig måte.

De understreker det eksistensielle alvoret i Abbas litt oversette perle «The Day Before You Came». En slepende, nesten neddopa stemning forsterker tristessen i Tom Waits' «Lonely». Trioen blåser melodisk liv inn i «All Tomorrow's Parties», like minimalistisk som Velvet Underground-tapning men med mer harmonisk luft under vingene. «Riverman» og «Into My Arms» legger seg tettes mot originalene, mens de har skrudd det lengst ut på Massive Attacks «Teardrop»: Der resten av plata er utpreget melodisk og harmonisk fundert, får perkusjonist Erik Nylander innta hovedrollen med en beat som ville gjort Can-trommis Jaki Liebezeit stolt.

KIRSTI HUKE: - Er du godt skolert i faget ditt, skal det mye til å rive deg ned

Det er bemerkelsesverdig hvordan de fleste sangene folder seg ut i løpet av sine tilmålte minutter, det store kunststykket på «Rags & Silk» er likevel at trioen klarer å få det til å henge sammen. I stedet for å ta på seg ulike hatter fra låt til låt, som tre skuespillere, evner de å skape en naturlig overbygning gjennom en sterkt personlig signatur de aldri gir slipp på. Kirsti Huke har aldri sunget bedre, hun utstråler kontroll og en ro som farger omgivelsene. Ola Kvernberg har bokstavelig talt mange strenger å spille på, men også han er i stadig utvikling og borer dypere i sitt spill og sin klangutforsking. Her velger han ofte bort buen og spiller med fingrene, med desto sterkere effekt når han for eksempel på «Riverman» leverer en felesolo av ypperste klasse.

Rørende vakkert, det hele - samtidig er det noe tankefullt, dypt konsentrert og tenkt over «Rags & Silks». Resultatet er noe så sjeldent som et coverlåtalbum som kan anbefales uten forbehold.

Anmeldt av VEGARD ENLID

Foto: OLE A. EKKER