År: 1917

Stikkord: Den russiske revolusjon

Fra det ene landet etter det andre kom det meldinger om revolusjonære opprør, fra Russland og Finland, Tyskland og Portugal. Men da Arbeiderpartiets sentralstyre kunngjorde et opprop om en norsk revolusjon etter tysk mønster som et mål, avfeide Adresseavisen det som en «vanvittig idé». Men frykten for en revolusjon på norsk jord skulle likevel prege den konservative avisen i mange år fremover.

Adressa-historien er blitt bok

Her kan du lese alle sakene i Adresseavisens jubileumsserie

Det hadde startet i Russland, der tsaren var styrtet i mars 1917. Adresseavisen formidlet til å begynne med et moderat syn på statskuppet og maktovertakelsen. Den ble ikke sett som resultat av arbeiderbevegelsens kamp, men som en følge av at hele samfunnet hadde reist seg mot et regime som var blitt til fare for landet. Situasjonen var uklar de første dagene etter tsarens fall. Det kunne se ut som om han skulle erstattes med en folkevalgt tsar, som fortsatt var rekruttert fra aristokratiet.  Adresseavisen uttrykte utover våren fortsatt en positiv holdning til Russland, ikke minst i verdenskrigen som stadig raste, og der alliansemaktene Tyskland og Østerrike/Ungarn stadig hadde mistet sympati i den norske opinionen.

Revolusjonens ansikt

Men snart viste revolusjonens sitt sanne ansikt, både i interne forhold og i krigen, der de revolusjonære soldatene «huserte meget vildere» enn tsarens soldater, ikke minst mot kvinner og jøder, ifølge meldinger som nådde Trondheim fra Wien sommeren 1917. Konfiskasjonene av privat jord rammet dessuten vanlige bønder hardt.

«Den revolutionære aktion» var i praksis «ikke gunstig for smaafolk», mente Adresseavisen i en lederartikkel. Fra dag til dag informerte avisen om de indre forhold i Russland, fra «beroligende» meldinger som at «Arbeiderne tar avstand fra Lenin» via nye signaler i september om at «Bolchevikerne forbereder en organisert kamp mot borgerskapet og militarismen» til overskriften «Maksimalisterne tilriver sig makten i Petrograd» på første side 8. november, dagen etter bolsjevikenes væpnede kupp i St. Petersburg. (25. oktober etter den russiske kalender, derav navnet oktoberrevolusjonen.)

Den påfølgende borgerkrigen, alternativt kalt «Røret i Russland» i Adresseavisen, varte ikke lenge. Etter en drøy uke kunne avisen bringe en «Siste!»-melding om at bolsjevikene hadde overtatt makten. Mens avisen formidlet byråmeldinger om begivenhetene i Russland på løpende bånd denne høsten, var det lite å lese om saken på lederplass, der redaktør Julius Aars Johanssen helst holdt seg til lokale eller innenrikspolitiske spørsmål. Hvilken holdning han hadde til revolusjonen, kom imidlertid fortsatt tydelig frem på ulike måter.

Etter at Lenin hadde innført likhetsprinsippet i slutten av november og hadde erstattet titler med «kamerat» eller «medborger», ironiserte redaktøren over at «vore egne bolcheviker» ikke nærte den samme uvilje mot titler. Et eksempel var en sosialdemokrat i skolestyret, oppført med tittelen «cand. real».

På lokalt plan ble året 1917 preget av flere arbeidsnedleggelser og aksjoner som reaksjoner på dyrtiden. Adresseavisen mente det var et paradoks at arbeiderbevegelsens ledere gikk i spissen for å demonstrere mot myndighetenes manglende evne til å hanskes med dyrtiden når arbeiderne selv hadde fått betydelig politisk innflytelse. Selv ble avisen rammet av en typografstreik, som satte en stopper for utgivelsene fra 27. oktober til 2. november dette året. Slik opplevde Adresseavisen sin egen lille «oktoberrevolusjon».

Langvarig frykt

I 1918 ble redaktør Johanssen etterfulgt av Fritz Duus, som tidlig markerte seg som en sterk motstander av alle revolusjonære tendenser og rød politikk. Bolsjevikenes mindretallsstyre hadde ingen rot i moderne tankegang – utenfor Russland – mente Duus og skrev at Arbeiderpartiet, der Kyrre Grepp og Martin Tranmæl sto i spissen, med sitt opprop om revolusjon hadde «overskredet fornuftens grenser». Partiet hadde på dette tidspunkt 18 av de 126 plassene i Stortinget og representerte ingen fare for politisk omveltning. Men som Duus også påpekte, ville de med en mer rettferdig valgordning allerede ha stemmer nok til 40 representanter. Men tiden kunne sosialistene gjøre seg stadig mer fremtredende. Et varsel om dette var kommet nettopp i Trondheim, der Arbeiderpartiet etter kommunevalget i 1916 satt både med ordfører, Ole Konrad Ribsskog, og varaordfører, Martin Tranmæl.

Den revolusjonære bevegelsen spredte gradvis en uro i en avis som Adresseavisen. Frykten for en udemokratisk maktovertakelse også i Norge preget i lang tid fremover avisens syn på sosialister og kommunister. Først da Arbeiderpartiet midt i 30-årene befestet sin makt innenfor det parlamentariske system, begynte avisen å slå seg til ro med at også sosialistene fulgte de demokratiske spilleregler og hadde lagt vekk alle planer om revolusjon.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.