Det ble en kveld full av overraskelser under innlemmingen av jazzvokalisten Karin Krog, rockebandet Motorpsycho og gitarist og vokalist Svein Finjarn i Rockheims Hall of Fame i Trondheim. På forhånd visste artistene lite om hva som skulle skje på scenen i deres ære.

Ble overrasket

Mest overrasket ble kanskje Svein Finjarn da åtte av Norges beste gitarister inntok scenen under hans tolkning av The Shadows' «Apache», og ikke minst da hans helt og venn Bruce Wells fra nevnte band, kom som overraskelsesgjest.

- Det var mye overraskelser i kveld, og jeg ble litt satt ut, men det var hyggelig på alle måter, forteller han.

Finjarn har gjort seg mest bemerket som gitarist i bandene Beatniks/Beatnicks, The Vanguards og New Jordal Swingers. Han var svært inspirert av The Shadows.

De åtte gitaristene som overrasket ham var Frode Alnæs som er kjent fra «Dance with a Stranger», Trond Graff, Knut Reiersrud, Vidar Busk, Sebastian Ulstad Olsen, Bjørn Krisa Kristiansen, Torstein Fredriksen og Gunnar Pedersen. Alnæs roset Finjarn da de ble plassert i sofaen sammen.

- What a man. Svein fikk den nye gitarmusikken til Norge og han bor i oss alle. Den tonen han har og måten han spiller på er utrolig. Du har betydd så mye for så mange i landet, sier han.

Selv var Finjarn i sin egen verden da gitaristene entret scenen.

- Så dårlig har jeg aldri spilt før, sier han.

- Jeg ble veldig satt ut da de en etter en entret scenen, og glemte både tid og rom. Jeg mistet grepet litt, men det gjør ikke noe.

Vet ikke hva det innebærer

Bent Sæther fra Motorpsycho sier til Adresseavisen etter showet at han ikke helt hva han skal si til innlemmingen.

- Vi er ikke opptatt av å være en del av noe som helst, og det å bli innlemmet på denne måten er ikke noe vi har bedt om eller ønsket, forteller han til Adresseavisen.

Han sier videre at det er mye bra rockehistorie som er innlemmet i Hall of Fame, og beskriver det å bli en del av rekka som et bevis på heder og ære. Han føler ikke på noe ekstra ansvar nå som beviset på innlemmingen er i boks.

- Jeg har ikke peiling på hva dette innebærer, og føler ikke at vi har et ansvar etter dette. Vi vil bare fortsette å lage den beste musikken vi kan lage, så får vi se hva som skjer videre.

Han sier at det er mulig at det vil komme en del forespørsler etter kvelden.

- Men utover det vet jeg ikke hva som vil skje. Kanskje vi medlemmer har årsmøter, men det tror jeg ikke. Jeg regner med at det er en del røverhistorier blant alle som er med, så kanskje det er en ting jeg må ta ansvar for, sier han.

Ikke band sånn som Beatles

Motorpsycho var første menn ut i sofaen sammen med programleder Haddy N'jie.

- Vi er ikke band i samme måte som Beatles. Det er oss to og de som vil leke med oss, sier de til Haddy når hun spør om de vil kalle seg for et band.

Med en lattermild tone er de enige om at det var på tide å bli innlemmet i Hall of Fame.

Gutta spiller aldri en setliste to ganger, og Sæther spøker med at det er fordi de er dårlige på show.

- Vi blir veldig selvopptatte og sjenerte, derfor må vi rote det til slik at vi kan finne bobla.

Ryan beskriver det mer som en sjelereise som er bevissthetsutvidende.

- Fra kveld til kveld er det forskjellige typer turer gjennom 150 låter som vi til en hver tid kan velge fra. Det vil alltid skje noe nytt, og man må være på tå hev, det er det som er poenget, sier han.

Overraskelsesartisten Ida Jenshus har en hemmelig drøm om at Tussler skal gjenoppstå, og at hun skal  få være gjest. Sammen med Sugarfoot spillte de den gamle Tussler-sangen September.

- Kjempefin versjon. Det er en låt som jeg ikke har tenkt på på over 15 år, men som urionisk til meg å være, sier Sæther til Adresseavisen.

Han forklarer at han vanligvis pleier å «punktere» sanger som blir så fine og harmoniske som denne låta fordi han syns det blir litt teit.

- Men jeg klarte å la være å gjøre det med denne låta, så den står som den svulmende balladen den er.

Et jazz-leksikon

Jazzlegenden Karin Krog har over femti år med sceneerfaring. Hun har vært innom nesten alle nyanser av sjangeren, og beskriver seg selv som altetende når det gjelder musikk.

Nå om dagen har hun arbeidet med et annerledes band enn hva hun kanskje før har jobbet med.

- Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dem, men de er nok i black metal-sjangeren. Jeg fikk tilsendt musikken gjennom internett.

Overraskelsesgjesten til Karin er jazzpianist Per Husby. Første gang de spilte var sammen i Trondheim var nesten 60 år siden. Da spilte de i Storsalen på Studentersamfundet. Egentlig skulle de spille fem-seks sanger, men det ble fort mer, på ren improvisasjon.

Hun blir kalt et levende jazz-leksikon og synes det er viktig å høre forskjell på musikere og sjangere.

- Å kunne utvikle øret til å høre forskjell på musikere som spiller, det er det som er hele vitsen med jazzmusikk. Alle jazzmusikere skal ha en personlig tone. Det er viktig for meg å høre, sier hun.

Husby beskriver Kari som en unik artist, og at en del av hennes unikhet er at hun roter det litt til innimellom.

- Det er da det blir best. Uansett hvordan det går ser det alltid ut som du har fullstendig kontroll. Ting kan rase sammen, men sluttresultatet er alltid noe unikt.

En ære: Bent Sæther i Motorpsycho sier det er et bevis på heder og ære at de blir plassert i Hall of Fame. Foto: Kristin Slotterøy