Debatten om hvorfor det knapt er statuer av kvinner i Trondheim blusset opp i forrige uke, etter det morsomme og betimelige 8. mars-påfunnet med å ikle noen av de mange sentral plassert mannlige statuene rosa skjørt.
Med jevne mellomrom blir temaet tatt opp. Men lite skjer. Undertegnede fikk en ørliten mistanke om hvorfor ikke så mye skjer da jeg så en sak om hvilke kvinner som bør på sokkel i Trondheim, og en av de hyppigst foreslåtte var dronning Sonja.
Dronning Sonja?
Da så jeg klarere ironien i oss som er mot nye statuer, men for nye statuer av kvinner. Hva er vitsen med kvinnelige statuer om utvalget blir like kjedelig og ensporet som det som allerede eksisterer?
Et sementert kvinnesyn
Den eneste statuen av en historisk kvinne i Trondheim (med forbehold om at noen er glemt i farten) er ei jente. Cissi Klein, jødejenta som ble henrettet i Auschwitz før hun ble 14 år gammel. Statuen av henne i Museumsparken, rett ved der hun bodde, er både flott og rørende. Statuen av Cissi formidler en gripende enkeltskjebne, og er samtidig en allmenngyldig påminnelse om hva som til enhver tid står på spill. Vår verdighet, vår frihet, våre liv.
Kommentar: Mange betalte den aller høyeste prisen for friheten
Vi kan klage på kvantiteten, men ikke kvaliteten på statuer av kvinner i Trondheim.
Vi bør vokte oss vel for å ødelegge denne gode tradisjonen. Så tillat meg derfor å foreslå noen andre statuer som kan live opp bybildet, ha en funksjon ut over det rituelle, og utgjøre en samlet attraksjon for byen.
Hva med å erstatte kong Sverre ved kanten av Ilaparken, med Anne B. Ragde med sigarett i den ene hånden og champagneglass i den andre? Hva med å ha Berit Rusten på Lademoen med en mynde i bånd i den ene hånden og en plakat med en passelig parole i den andre? Hva med en ammende Marit Bjørgen på ski i Granåsen? Hva med å plassere ordfører Rita Ottervik ved en bomstasjon med en revolver i den ene hånden og den andre i utstrakt pengeinnkrevning-modus?
Hva med å ha Ingrid Kristiansen utenfor gamle Trondheim stadion, i ferd med å bryte målsnoren, en halv meter foran Grete Waitz?
Det hadde tatt seg ut å skrive en artikkel i Adresseavisen uten å fremheve Håkon Bleken og Gullvåg, så klart de to må i bronse. Men hvorfor ikke bare ha dem som smågutter lekende ved siden av benken utenfor Kunstmuseet der Inger Sitter?
Hva med å ha en stor statue av kulturminister Linda Hofstad Helleland som legger grunnstein på landets mest prangende konserthus på Nyhavna? Riset bak speilet må da være at hun virkelig må ordne et markant kulturbygg til hjembyen i løpet av sin statsrådstid, ellers ender vi med en statue av Trond Giske høyere enn Olav Tryggvason utenfor Rockheim.
Liv Ullmann må på plass. Klart det. Jeg ser for meg henne i en ibsensk praktrolle, hektisk instruert av Marit Moum Aune, med prima ballerina Ingrid Lorentzen i spagat i bakgrunnen. Dette kan være mellom Trøndelag teater og Leüthenhaven, og være en gave til teatret. Under den forutsetning at de gidder å engasjere vår fremste skuespiller til en siste rolle før hun gjør alvor i å pensjonere seg.