Ole T. Kjerland som levde fra 1822 til 1883 skrev dagbok. Denne boka skildrer livet i strøk så grisgrendte at enten var man bofast livet ut eller - om man først la i vei - dro like til Amerika. Dagboka ble senere trykket i «Granvins saga», og denne sagaen danner noe av bakteppet for Ruth Lillegravens diktsamling.

Forfatteren har valgt å gjenskape tid, koloritt og karakterer i dikts form. Dette valget er klokt og elegant gjennomført. Likevel er det noe prosaisk over historien. Både i stemning og miljø er «Sigd» sterkt beslektet med Edvard Hoems aktuelle romansyklus om livet på et småbruk på Vestlandet og om de som reiste derfra. «Sigd» er dikt som like gjerne kunne vært skrevet som fortelling.

LES OGSÅ: Glimrende Fossum

Bokens eg, odelsgutten, blir igjen. Han gifter seg med den han helst vil ha. Hun frir seg ikke fra tanken om at hun kanskje ikke var førstevalget. De får ingen barn. Ensomheten rundt dem, og i dem, vokser. Hun var glad i å lese. Han åpnet aldri en bok. Ikke før han ble ufør og de to havner i kårstua, og broren i Amerika begynner å sende ham bøker. Først en ordbok.

Ekteparet snakker ikke så mye sammen lenger. Men lengselen, den er der uavlatelig. Ved hjelp av ordboken lærer de seg et engelsk som bare de to forstår. Slik oppnår de samhørighet igjen.

Det åpner seg en verden utenfor kårstua. I den finnes utdødde fugler de aldri har hørt om, fjerne stillehavsøyer de aldri skal reise til, ord for dette og hint som de ikke ante eksistensen av. Den sviktende helsen som tvang dem fra gården og ut på legd, får mindre betydning. Og bokens eg som, som ung mann, ønsket seg opp det «bratte berget/oppom stølen/det som strekkjer/og strekkjer seg mot/himmelen der oppe» for en gang for alle å «sjå//det som er å sjå» for å kunne «leve her/utan å lengte ut», han får nå, gjennom bøker på fremmede språk, lengselen stillet.

Bokens ramme er en betagende fortelling på vers om livsvilkårene som småbrukere på steinete, små vestlandsgårder var underlagt den gangen industrialismen ennå ikke hadde funnet veien til Norge. På det eksistensielle planet er dette vakkert diktet om det brennende ønsket å nå frem til den som står en nærmest, uten å finne metode eller nøkkel, om lengsler en vet aldri går i oppfyllelse, men uten å gi lengselen opp likevel.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR