En «hjerteskjærende beretning om utenforskap, om å oppdage sin homofile legning i en alder av 13», skriver forlaget om debutant Per Helge Genberg fra Lierne / Levanger sine prosadikt, og forsøker å toppe det med et nyord: «Virkelighetslitteratur».

Det blir som å selge Vigdis Hjort som «kriminallitteratur», altså irriterende, og det sperrer for leseropplevelsen av en – helt på egne bein – fin bok.

Mer enn å oppdage egen seksuell orientering, utforsker «Finna kyrkjedøra i meg» mulige veier inn i tilværelsens mystiske erfaringer. Her hører seksualiteten naturlig med. Det gjør opplevelsen av å stå utenfor, også. Det er klart at det hjelper, men en behøver ikke være homo for å oppleve utenforskap, og forfatteren gjør da heller ikke så veldig mye ut av akkurat det. Når han skriver, «eg har passert midten av tjueåra og læst som eg lever», og «Ingen handlingar å angre eller hugse – å ikkje ha vori med på noko er óg ei livsrøynsle», åpner dette for eksistensielle erfaringer, allmennmenneskelige livsfølelser. Dette kan alle kjenne seg igjen i, og har derfor større verdi, litterært og menneskelig, enn om det fra redaksjonelt hold skal snevres inn til det å være skeiv.

Viktigere for Genbergs debutbok, er at forfatteren har lyktes svært godt med å åpne dører inn mot hverdagens hellige rom. Diktjeg’et, så vel som forfatteren, er sauebonde, og det er i samvær med dyra, og i naturen at «kyrkjedøra» kommer på gløtt. Som i øyeblikk av åpenhet mot tilværelsens mystikk, når han steller med en sau som nylig har lammet, og erfarer «bitar av eit evangelium».

Den samme dempede erfaringen av at «ordlaust liv óg (har) ei mening» som en naturromantiker før Genberg skrev, kommer til uttrykk i linjer som dette: «Eg har ikkje kjent han på lenge, angen frå lyngen ein av desse sjeldsynte, sutlause dagane når naturen leikte seg lint inn mellom menneska, lyfte og bar oss».

Anmeldt av FARTEIN HORGAR

foto