Når man legger et vokalverk som kalles det første lutherske oratorium til selveste sølvalteret kreves det klare stemmer som treffer, og som kan uttale latin på en måte som tilfredsstiller halvstuderte teologer. Teksten er krevende – dikteren har plassert seg ved den korsfestedes føtter, men det ser ikke ut til at noen av sangerne er seg dette særlig bevisst. Den eneste som ivaretar tekstens innhold, og er til stede i kroppen gjennom hele verket, er domprost Ragnhild Jepsen som deler opp hvert dikt med tekstlesning på nynorsk kledd i tettsittende sort bomull.
Vakker melankoli
Dietrich Buxtehude skrev Membra Jesu Nostri i 1680 basert på middelalderhymnen Salve mundi salutare som består av syv meditasjoner over Kristi sårmerker. Publikum fikk utdelt et program hvor den latinske teksten var oversatt til norsk, men med et mørklagt kirkerom ble det nesten umulig å følge med. Selv om lyssettingen var noe av det som fungerte best, hadde det vært en fordel om publikum kunne leve seg inn i teksten underveis. Mitt inntrykk er at man ikke har arbeidet aktivt med tekstens innhold. På en festival med kropp som tema, hvor sangerne synger om en torturert kropp forventer jeg innlevelse. Som sanger er man ikke bare stemme og hode, man er også en levende skulptur i rommet.
Åpningskonserten med Soweto Gospel Choir var fargesprakende og inderlig
For meg som ikonolog er det nedslående at sangerne ikke har planlagt sine antrekk i fellesskap. Ikke fordi det skal se flott ut, men fordi plaggene også kommuniserer. Mens musikerne er kledd i sort og evner å fremstå som en pustende, skapende enhet, er fraværet av helhet blant sangerne total. De er røde, blåbrune og grønne ubevisste skulpturer uten fokus på teksten som kropp. Manglende samkjørt sceneantrekk understreker det største problemet: at vi aldri løftes opp og ut. Under det sjette pasjonsdiktet om hjertet, eller hjartet som domprosten leser på klingende nynorsk, synger sopranene Gunhild Lang-Alsvik og Monika Mauch med en inderlighet som nesten, men bare nesten gir meg gåsehud: Vulnerasti cor meum: du har fanget mitt hjerte! Mauch våkner til mens Markus Flaig gjør alt annet enn å lengte. Hans rullende tåkelur gir likevel en motsats til Lang-Alsvik og Mauch som løfter dette partiet.
Under applausen ser jeg etter noen som har åpnet opp og blitt fylt, men jeg ser de ikke, det er mange som meg, som sitter helt fremst på stolen og så gjerne vil, men vi flyr ikke i natt. Selv om det er tropenatt og katedralen var åsted for et sårt og inderlig verk. Musikerne gjorde en mesterlig innsats, og Lang-Alsvik har en himmelsk stemme, som lever og tar inn teksten, men en av fem sangere er ikke nok. Artikulasjonen er ikke presis nok, taktskiftene skuffer, og jeg får følelsen av at Nidarosdomen og Buxtehude hadde fortjent bedre.
En kollega spurte meg om det var himmelsk. Det var det ikke. Selv om jeg forventet det himmelske. For å høre Buxtehude på macen var faktisk mektig.
ANMELDT AV MARIA VEIE SANDVIK