Teatret lærte ungdommen å forstille seg og spille intriger, det lærte dem å «besmykke sine Feil og forsvare sine Daarskaber og Vildfarelser.» Det manglet ikke på advarsler da faste teaterforestillinger kom i gang i Trondheim på begynnelsen av 1800-tallet.
Alle sakene i jubileumsserien er samlet her
«Inbildningen pirres og misledes, Fristelser avles og Fornuften dødes,» het det videre i et anonymt innlegg i Adresseavisen i 1803. Av teatrets forsvarere ble avisens tidligere redaktør Matthias Conrad Peterson utlagt som forfatter av det harde angrepet. Peterson benektet det, men beklaget samtidig at det ikke var ham – for han var hjertens enig med innsenderen.
Fordervelsen ventet
Mens avisens grunnlegger, Martinus Nissen, selv skrev skuespill, mente etterfølgeren at teatret var et sted der frekkheten fødtes og fordervelsen ventet. Mer vennlig stemt var redaktør nummer fire, Willum Stephanson, som i 1803 tok inn den svenske skuespilleren Johan P. Strömberg som leieboer. Med Strömberg begynte den egentlige teaterhistorien i Trondheim, etter at sketsjer og komediespill lenge hadde vært en privat forlystelse i byens borgerskap.
LES OGSÅ: Fra damplokomotiv til «katholsk propaganda»
Det var i parykkmaker Daniel Lunds gård på hjørnet av Prinsens gate og Bispegata (daværende Østre Gade) at det startet for alvor, med Det offentlige Theater, som var landets første teater med faste, norske skuespillere. Her sto nettopp forfatteren av «Armod og edelt sinn», den tyske dramatikeren August Fr. Ferdinand von Kotzebue, på plakaten under åpningen 14. desember 1803. Skuespillet var «Corsicanerne», som ble fulgt opp med Holberg og en lang rekke andre forfattere. Kotzbue var en gjenganger, med fire stykker bare i sesongen 1806-07. Den mest prominente av mange gjeve gjester i Det offentlige Theater var prins Christian Frederik som overvar en forestilling i teatret 8. februar 1814.
Pest og narrestreker
Mostanden av scenekunsten kom fortsatt til syne, bl.a. i latinskolelærer Blochs sporadiske skrift Trondhjemske Blandinger, der komedier og andre skuespill ble betegnet som en pest og lettsindige narrestreker. Peterson ga sitt besyv med i samme organ og mente teatret ødela kvinnenes karakter og gjorde dem til «skadelige Taaber».
LES OGSÅ: Mye nytt fra vestfronten
Hvilken skade mennene ble påført, nevnte han ikke, men det var i hvert fall mange entusiaster også blant dem. Noen av de mest fremtredende og rikeste sto bak «Det forenede dramatiske Selskab». De ønsket seg et større teater og som i 1811 kjøpte parykkmaker/gartner Lohrmanns hjørnegård med hage i Prinsens gate 18/20.
Inviterte medlemmer via avisen
Den nye teaterbygningen ble oppført i mur på hagetomten, mens hjørnegården ble innredet som selskapslokale. Medlemstallet lå på denne tiden trolig på noe over 200, og utpå høsten 1816 gikk selskapet ut i avisen med tilbud om medlemskap for flere av byens og omegnens innvånere, ettersom det nye «Husets Locale kan indtage flere Medlemmer end Selskabet for Øieblikket tæller.»
Den nye scenen ble første gang tatt i bruk 19. desember 1816, med offentlig generalprøve på komedien «Elisa Werner» som første forestilling og med «Hovedforestilling» og påfølgende selskapelighet dagen etter. Samtidig fortsatte Det offentlige Theater i Daniel Lunds gård, slik at byen hadde to scener en stund fremover.
Det var med andre ord dobbel grunn til engstelse for dem som fryktet at teatret var «Forestillelsens Skole, hvor Frækhed fødes på Ærbarheds Grav.»
Ved siden av div. nummer av Adresseavisen har Ole Øisangs «Teater i Trondheim gjennom 125 år» (1941) vært en kilde til denne artikkelen.
