Det var Creedence Clearwater Revival som gjorde ham til en av rockens heteste navn, og det er Creedence-låtene publikum ønsker å høre når Fogerty for første gang spiller i Trondheim 2. juli.

Og det får de. Repertoaret er bygd opp rundt de klassiske låtene. Sommeren 2017 feirer John Fogerty det fenomenale Creedence-året 1969, da bandet ga ut tre fulle album og fire singler der både A- og B-sidene ble betydelige hits.

Knapt noen artist har i ett enkelt år dominert hitlistene så mye som Creedence gjorde i 1969. Likevel vil jeg hevde de var enda bedre i 1970.

John Fogerty skrev Creedence-låtene, han var hovedvokalist og sologitarist. Men det er ikke noen selvfølge at Fogerty spiller sine egne Creedence-låter. Etter at bandet ble oppløst i 1972 og han etablerte seg som soloartist, tok det 15 år før han spilte en av dem på scenen.

19. februar 1987 hang Fogerty backstage på Palomino Club i Los Angeles med Bob Dylan og George Harrison. De to sa at om han ikke selv begynte å spille sine store hits ville verden tro at «Proud Mary» var en Tina Turner-låt, og lyktes med sine argumentet. Begge var med og spilte da Fogerty igjen formidlet «Proud Mary» på en scene. 4. juli samme år spilte Fogerty en rekke Creedence-låter på et stort Independence day-arrangement.

Det var ikke bare uvennskap med bror Tom og resten av bandet som var årsaken til at han ikke spilte låtene. Det dreide seg om penger, og om det uforsonlige forholdet mellom Fogerty og hans gamle sjef for plateselskapet Fantasy Saul Zaentz.

De store artistene på 60-tallet ble i større eller mindre grad økonomisk utnyttet av plateselskap, management og andre bakmenn. Creedence hadde kanskje dårligst deal av alle. Fogerty var bitter overfor plateselskapet, innad hadde han selv en eneveldig lederstil. Bassist Stu Cook kritiserte Fogerty for å reforhandlet en elendig deal etter at bandet var blitt svære.

Storebror Tom sa takk for seg på tampen av 1970, to år senere var bandet oppløst. En lang rekke rettstvister endte i 1980 med at Fogerty fikk forlate kontrakten med Fantasy mot at Zaentz fikk rettighetene på de gamle låtene.

Forholdet nådde sitt absurde høydepunkt da Fogerty ga ut sitt tredjesoloalbum «Centerfield» i 1985, hans første på over ti år og et dundrende kommersielt comeback. Toppen av mange fine låter var «The Old Man Down The Road», som ifølge erkefiende Saul Zaentz var en ripoff av CCR-hiten «Run Through The Jungle» fra 1970. Han saksøkte Fogerty for plagiat av Fogertys egen låt.

Fogerty vant saken, men gikk med på å endre tittel på en av de andre låtene på albumet, «Zanz Kant Danz» (...but he'll steal your money) som i nyere utgaver heter «Vanz Kant Danz». Vi skjønner likevel hvem den handler om, og det gjør vi med låten «Mr Greed» også.

Hatet mot Zaentz sugde krefter fra Fogerty i flere tiår. «Centerfield» og styret rundt var en kraftanstrengelse. På tampen av 80-tallet trakk han seg igjen tilbake – for å reetablere seg som plate- og sceneartist i 1997. Da var bitterheten erstattet av mild entusiasme og takknemlighet. Sinte-John var forvandlet til en middelaldrende gladgutt, og en kunne få mistanker om at det delvis skyldtes en mild form for doping.

Ruskultur er ellers ikke noe en forbinder Creedence med. Som konger av 1969 var det rimelig at Creedence var en del av tidenes største rockfestival Woodstock. Og det var de, som en av headlinerne. Så hvorfor er det knapt noen som vet det?

Stu Cook mener det var en klassisk Creedence-konsert, og at det er absurd at det nærmest er hemmelig at de spilte der. Men John Fogerty var misfornøyd og forlangte at de skulle klippes ut av Woodstock-filmen. Han mente bandet før dem på scenen, Grateful Dead, hadde spilt publikum i søvn. «Det var som en scene fra Dantes Inferno, bare kropper fra helvete, alle sovende og viklet inn i hverandre, dekket av gjørme», skal Fogerty ha sagt.

Creedence Clearwater Revival var blant mange store band som oppsto rundt San Francisco-bukta i 1967. Men Creedence var ikke et hippieband. Fogerty bygget sitt musikalske univers på klassiske sørstats-toner, på blues og country, soul og swamp-rock, på musikken fra Mississippi og Louisiana. Han drømte at han egentlig var «Born On The Bayou».

Creedence kunne være glad countrypop det ene øyeblikket og by på sugende, desperat blues det neste. Han skrev strålende antikrigslåter og advarte mot forurensing, samtidig som han fremsto som den trygge amerikanske arbeidskaren i rutet flanellsskjorte. Creedence var Springsteen før Springsteen, de appellerte til alle.

Selvsagt også til en 12 år gammel kar som undertegnede var i 1970.

12 etter det igjen var jeg 24 år, og startet med å skrive om musikk som levevei. Jeg møtte en del internasjonale rockartister. Noen av dem var i Norge så ofte at de nesten ble venner. Som Doug Sahm og Augie Meyers i fabelaktige Sir Douglas Quintet.

Første gang jeg møtte Sahm var backstage på Bluesklubben en lørdagskveld høsten 1982. Sahm var en hyggelig kar, en strålende musiker og låtskriver med bidrag til pophistorien fra midt på 60-tallet av. Men rent personlig var det den kvelden likevel langt større å møte ba ndets trommeslager. Det var nemlig Doug Clifford, som så ut nøyaktig som han gjorde som medlem i Creedence Clearwater Revival inntil de ble oppløst ti år tidligere.

Jeg hadde mange oppvåkninger for musikk. Det gikk i bølger fra jeg var ganske liten. Først gang jeg hørte The Beatles' «Twist & Shout», T. Rex' «Get It On», The Damned med «New Rose», øyeblikk der musikk ble (re)etablert som et svært viktig element i livet.

Det likevel største øyeblikket var da jeg var 12 år, da vi på klassefest fant ut at vi kanskje skulle snu singlen og spille baksiden av Creedence Clearwater Revivals hyggelige countrypopper «Looking Out My Back Door». Den desperat lengtende soulstemningen i John Fogertys gitar og vokal i «Long As Can See The Light» gjorde noe med meg – som blusset opp igjen da Doug Clifford plutselig satt rundt samme bord og jeg febrilsk prøvde å late som om det var den naturligste ting i verden.

Det var bare noen år Creedence Clearwater Revival var det største bandet i verden. Da var de sannelig også kule. Drømmen var å kunne se dem på konsert. Deres opptreden på Madison Square Garden ble faktisk vist flere ganger på rockskeptiske NRK TV, og var verdt hver en reprise.

I de siste tiårene har Creedence-låtene fått et harrystempel. De har vært overeksponert i for mange år, og det har kanskje blitt mye «Looking Out My Back Door» og lite «Long As I Can See the Light». Jeg har vært på Fogerty-konsert og opplevd virkelig store ting, men jeg har vært på konsert og følte at han har mistet nerven. Når en artist bare er blid og takknemlig, og bare er ute etter å spre hygge, kan det bli endimensjonalt.

Men rapportene nå lover godt. Han starter konsertene med trioen «Travellin’ Band», «Green River» og «Born on the Bayou», og etablerer med det et en forrykende energi som holder ut konsertene. Som 71-åring imponerer han som vokalist, i tillegg til at man blir påminnet om hvilken stor gitarist han er.

Og så har han låtene – som det er umulig å argumentere mot.

I 1969 kom tre av de seks Creedence-albumene originalbesetningen rakk å gi ut. «Bayou Country» «Green River» og «Willy & The Poor Boys». Singlelistene ble invadert av de fire doble a-siderne: Proud Mary /Born On The Bayou, Bad Moon Rising / Lodi, Green River / Commotion og Down On the Corner / Fortunate Son.

Ingen annen artist, inkludert The Beatles, kan matche rekken av singler med like bra låter på begge sider, som Creedence i denne perioden. Disse fire ble toppet av de tre singlene som ble sluppet før neste album i 1970:

Travellin' Band / Who'll Stop The Rain, Up Around The Bend / R un Through The Jungle og Lookin' Out My Ba ck Door / Long As I Can See The Light.

Disse seks låtene danner grunnstammen i «Cosmos Factory» – som var Creedence helt på toppen. Det vil også si at etter den gikk det nedover. Etterfølgeren «Pendulum» var ok, men så sluttet rytmegitarist og storebror Tom i frustrasjon, og den virkelige nedturen satte inn.

I 1990 døde Tom Fogerty av AIDS, som han ble smittet av etter en blodoverføring under en ryggoperasjon. De to brødrene rakk ikke snakke ordentlig ut før han døde. Men John holdt tale i begravelsen, og snakket om drømmene de hadde som barn. «Vi ønsket å vokse opp og bli musikere. Vi oppnådde halvparten av ambisjonen. Vi ble rockestjerner, men jeg vet ikke om vi ble voksne», sa John Fogerty.

Voksen er han kanskje fortsatt ikke, når han 71 år gammel for første gang spiller i Trondheim, for et utsolgt Sverresborg arena.

Han synger sanger fulle av nostalgi, om en verden som var. Og det gir mening. Creedence Clearwater Revival handlet allerede i utgangspunktet om nostalgi.

Fogerty synger med glød, energi om sin egen livsnerve, med like deler utfartstrang og hjemlengsel:

'Cause I feel I've gotta move

Though I'm goin', goin'

I'll be comin' home soon

Long as I can see the light

Slik husker vi dem: Creedence Clearwater Revival besto av fra venstre John Fogerty, Doug Clifford, Tom Fogerty og Stu Cook.
Stadig en stjerne: John Fogerty i aksjon i Sundsvall i 2005. Foto: Maria Gossé, Adresseavisen
Frenetisk energi: På sitt beste gløder John Fogerty av energi og musikalsk glede. Foto: MARIA GOSSÉ, Adresseavisen
1. Cosmo's Factory (1970) Høydepunktet av Creedence's seks studioalbum med originalbesetning, var nærmest for et greatest Hits-album da den kom. Seks av låtene hadde allerede vært singlesuksesser før albumet kom ut.
2. Centerfield (1985) Fogertys kunstneriske og kommersielle comeback høres frisk og fengende ut ved gjenhør i 2017, med låtkvalitet som i glansdagene. Fremoverlent energi kobles med tilbakeskuende tekster og noen solide doser rettmessig harme.
3. Willy & the Poor Boys (1969) Bandets luftigste og mest poppregede album toppes av to utypiske låter: frenetiske «Fortunate Son» er bandets beste, mens den lange avslutningslåten «Effigy» er en nærmest hemmelig perle.