Mew er et band som lever sitt eget gode liv, selv om de ikke lenger kan betraktes som «viktige».
For man kan verken hevde at Mew treffer den musikalske tidsånden eller er tidløse, til det er de litt for sterkt bundet til stadion-indie- og nyprog-uttrykket som dominerte rett etter millenniumsskiftet - post «Ok Computer». Siden de fikk et gjennombrudd med «Frengers» i 2003, har Mew tålmodig og bestemt tråkket opp og vært trofaste mot sin egen sti, selv om de er blitt litt mindre halsbrekkende komplekse, litt mer avslappet med tiden. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, har de etter hvert samlet en stor skare svært hengivne og trofaste fans. Svært mange av dem i Norge og rundt 1000 av dem samlet i en behørig utsolgt Storsal natt til søndag.
Grunnformelen ligger noenlunde fast: Kontrasten mellom det muskuløse, rytmisk funderte og komplekse bandet på den ene siden - og Jonas Bjerres korgutt-falsett, som leverer lange og drømmende melodilinjer som bruker lang tid på å nå naturlige endepunkt og logisk konklusjon, på den andre. En besnærende sammenstilling bandet på sitt beste perfeksjonerer, samtidig en formel med begrenset slitestyrke når du får den levert med full styrke og intensitet i halvannen time.
Repertoaret i Storsalen er konsentrert rundt materiale fra nettopp «Frengers» samt fra bandets 2015-utgivelse «+-», med et par avstikkere til «And the Glass Handed Kites». Og det starter forrykende, med et åpningsstrekk bestående av «Witness», en nydelig «Satellites» og «Special», før det virkelig eksploderer med «The Zookeeper's Boy». Jo da, de har det fortsatt - ikke minst kler de Storsalen adskillig bedre enn de kledde hovedscenen på Pstereo i 2012. De vinner på tett oppmerksomhet og økt kontakt, og hjemvendt bassist Johan Wohlert tar over mye av publikumsfrieriet fra den mer sjenerte og ukomfortable Bjerre.
LES PSTEREO-ANMELDELSEN: Glimt av storhet, men altfor ujevnt
Så daler det litt i kvalitet og interesse, når låtkvaliteten ikke er fra øverste hylle kan Mew være en noe enerverende og faktisk litt kjedelig opplevelse. Vi får heldigvis etterlengtet variasjon når keyboardist Nick Watts og Bjerre tar en tresangsmedley alene på scenen, mens bandet trekker pusten før innspurten. Det gjør at de holder helt inn. «Making Friends» viser at bandet også er gode når kontrast-elementet tones ned og melodi og komp i større grad trekker i samme retning. En lang og episk «Rows» bygger opp spenningen, mens «Am I Wry? No» fortsatt er en fjetrende låt, så djerv og eventyrlysten at det nesten er uhørt at den henger sammen så godt som den gjør. Bandets utvilsomt største prestasjon, og ganske sikkert også den beste låten de noen gang vil lage.
Lyden er god, bandet tett, Jonas Bjerre svever høyt og rent over det hele, melodiene ofte doblet med keyboard for økt effekt. Bandet er i form, og avslutningen «Comforting Sounds» er akkurat så mektig som den skal være.
Likevel er det noe som skurrer i mine ører, noe uforløst som gjør at Mew mangler det lille ekstra som ville gjort dem til et band i toppklassen. Kanskje er det bandets mangel på utstråling og karisma som gjør at jeg aldri helt får koblet meg på, som gjør at jeg ikke helt klarer å tro på de store følelsene bandet insisterer på å selge meg. Det blir noe i overkant kontrollert over Mew, noe som for min del gjør dem litt gråere enn de trenger å være. Kompet matcher heller aldri helt melodienes løft og frihetstrang. Slik blir Mew også et band som imponerer mer enn de berører meg.
Men for all del, dette er innvendinger går mer på Mew som band enn på konserten i seg selv. Ukas siste konsert ble et verdig punktum, fra et band som gjorde jobben til mer enn bestått, til et publikum som elsker dem.
Anmeldt av VEGARD ENLID
