Det amerikanske restaurantkonseptet TGI Friday's tenker stort når de gjør sitt første fremstøt i Trondheim.
På minst fire ulike høydeplan, i det gamle lokalet til Ricks, gumler folk i seg amerikansk-inspirert mat omgitt av interiør i matkjedens gjenkjennelige røde og hvite farger. Lokalene er overveldende store og interessen virker enorm selv én måned etter offisiell åpning. Først på andre kveld får vi bord, reservering for færre enn fire personer lar seg ikke ordne på forhånd.
–Utrolig at det lille kjøkkenet serverer mat til alle gjestene her, sier anmelderkollega Mats og peker på en kjøkkenløsning med gjennomsiktige vegger mot øvre spiseetasje, der dampen formelig står konstant.
Lang ventetid
Servitørene vet ikke helt hva Samuel Adams er (en av fire importøl) eller om de har alle rødvinene inne (de fører åtte forskjellige), men er ellers blide og lette å få tak i. Vi bestiller «Jack Daniel's Sampler» til forrett, og blir sittende og vente. Lenge. Etter hvert får vi beskjed om at det blir enda mer venting. 50 minutter etter tatt bestilling kommer så første servering; scampi, kylling og spareribs med kjedens signatursaus på Jack Daniel's. Det er en sursøt, litt bitter og veldig skarp saus som det er lett å falle for.
–Overraskende bra, utbryter jeg etter å ha oppdaget saftig kyllingkjøtt.
–Scampiene er også perfekt stekt, sier Mats og demonstrerer en nesten gjennomsiktig hvitfarge i kjøttet. Selv om vi har ventet lenge på forrettene, krangler vi ikke om de siste bitene på tallerkenen. Det er mektige saker.
–De har ikke spart på sukkeret i denne sausen, konstaterer jeg.
Oksekjøtt på ville veier
Alarmklokkene ringte da vi knapt midtveis i forretten fikk beskjed om at hovedrettene var klare, og spørsmål om vi ville ha dem med en gang. Ganske riktig bærer maten preg av å ha stått på vent. De friterte løkringene er slappe. De friterte scampiene er harde som stein. Maten er lunken. Men verre er i vente.
–Her har noe gått alvorlig galt, sier Mats etter å ha tygd og tygd på sin «premium håndkuttet og krydret oksekjøtt» til 309 kroner. Kjøttet er fint i fargen, rødt og medium stekt, men det hjelper ikke når det ikke lar seg tygge.
–Dessuten smaker det ingenting. Bernaisesausen mangler både salt og syre. Grønnsakene har de helt glemt å krydre, sier Mats og viser frem en grøtete grønnsaksblanding. Selv har jeg nok med min egen bestilling, «Best ever baby back ribs», som er spareribs med «apple butter bbq»-saus. Eplesmaken er det vanskelig å få tak i og kjøttet har mistet saftigheten fullstendig. Coleslaw-salaten er en liten skandale og smaker kun fett. Salt er glemt over hele linja.
Dessertene kommer ganske raskt.
Tunge saker
–Denne må jo veie et kilo, spøker Mats med et fat «turtle cake» i hånda, en sjokolade- og karamellkake, med sjokolade- og karamellsaus, fulgt av en kule vaniljeis. Om det er ekte vanilje i isen er vi usikre på, men det er ingen tvil om et høyt sukkernivå. Også min «mocca mudpie» er kraftig kost, heldigvis var jeg forutseende nok til å bestille halv porsjon. Uansett savner vi friskhet i dessertene.
–Jeg føler jeg har lagt på meg ti kilo og fått tre hull i tennene, sier Mats.
1580 kroner betaler vi totalt for hvert vårt tre-retters måltid med en øl hver og ei flaske rødvin av merket Gnarly Head på deling. Målt i antall kalorier er dette kanskje et kupp, men smaksmessig er det en katastrofe. Vi har spist betydelig bedre på andre Friday’s avdelinger i inn- og utland. Og typiske innkjøringsproblemer bør være borte etter en måned.