Konsert
JUBILEUMSKONSERT MED D.D.E. OG GJESTER:
Arne Hurlen, Torstein Flakne, Aslag Haugen, Joddski, Terje Tysland, BCG, Terje Tranaas, Trondheimssolistene og Nidarosdomens guttekor
Olavshallen, onsdag kveld
De ringte til radioen for å avgi stemme sjøl, kunne Bjarne Brøndbo fortelle, da «Flamma» fikk noen tildelte uker på Norsktoppen i 1992. Allerede på vei inn for å synge det som var bandets første spede hitlåt kastet han jakka, og fra åpningslåta og to timer fremover tok jubilantene et sittende og på forhånd litt onsdagsstemt publikum med på en reise gjennom 20 år på vei og i eter.
Like mye som «Rai Rai» allerede som låt nummer tre, var Brøndbos historier med på å få opp dampen blant gjester og fans, og derfra tok det ikke lang tid før det ble den kvelden vi var lovet på forhånd. Postgirobyggets Arne Hurlen med sin lite kantete østlandsdialekt ble første bevis på at D.D.E. forlengst er blitt mye mer enn et band for oss mellom Dovre og Saltfjellet.
«Det fine vi hadd sammen» ble attpåtil introdusert av Jens Stoltenberg, som takk for trøsten han mente bandet ga alle sammen i fjor høst, men også fordi D.D.E. ifølge statsministeren har gitt oss så mye trøndersk galskap. Det ville nok blitt beskrivelsen om noen lanserte ideen om landsdelens største festband i samspill med Trondheimsolistene for noen år siden også, men strykende musikere plassert noen meter høyere enn resten så da ut til å kose seg.
De nede på scenegulvet fikk deretter selskap av Torstein Flakne på «Ka e det du vil», så mer familiært besøk av Thomas Brøndbo, Chand Thorsvik og Ronny Grannes i trioen BCG. Enda mer jordnært ble det med en av Namsos' nasjonalsanger «Vi ska sjå sola gå ned i havet, før Rosenborg-hymnen «Vi e med» med Nidarosdomens guttekor og Trondheimssolistene ble kveldens mastodont og jubileumskonsertens mest pompøse øyeblikk. Men var det ikke fint, da?
Kveldens to ytterpunkter fikk vi da Hellbillies' Aslag Haugen først fikk fremføre deres egen «Det fineste eg veit», før Joddski bidro med ramsalt nordnorsk hip hop til «En herlig hem'lighet». Akkurat det var tøft nok, men fiolinister og cellister som svingte buene sine i lufta småfrekt i takt, ble «pute-tv» på direkten i Olavshallen.
For en som har sett bandet bortimot årlig de siste syv-åtte årene, blir D.D.E. derimot mindre og mindre flaue å oppleve. Som for eksempel under fine «Som splintra speil». Terje Tysland ble den andre etter statsministeren med oppreist applaus, men det var nok bare refrenget på «Du kan stø dæ på mæ» som var øvd inn på forhånd av opplagte Tysland som måtte støtte seg en del til tekst på gulvet.
Tidligere medlem Terje Tranaas gjorde først min favoritt «By'n æ bor i» på trekkspill ekstra rørende og «E6» på tangenter drivende, før festkvelden fortsatte heseblesende med de klassiske trumfkortene «Best uten ball», «Rompa mi» og «Det går likar no». Det var mulig å høre både The Kids, Europe og Bon Jovi i stryk- og gitarøset under førstnevnte, og de som ikke trodde sine egne ører, så da vitterlig guttekoret synge «Rompa mi, du e så glad i rompa mi».
Da hadde Jens Stoltenberg allerede sunget med på flere av låtene fra salen. På «Vinsjan på kaia» sang alle, også Bjarne Brøndbo, med en stemme som tross alt virket mer og mer klar for festen etterpå. Så godt som guttekoret hørtes da, hørte jeg de ikke tidligere i konserten. Og så mange som delte scene samtidig under finalen, har jeg ikke sett i Olavshallen. Kanskje ikke på noen scene i det hele tatt. Vel fortjent, etter 20 år som garantister for akkurat sånne kvelder.
