Var Ingmar Bergmans kvinneforbruk og nevrotiske sider nødvendige omkostninger for å bli en av tidenes største filmkunstnere? Det er sentrale spørsmål i Jane Magnussons ferske dokumentar «Bergman: Ett År, Ett Liv» som vises på Cinemateket med jevne mellomrom i en måneds tid framover.

Som tittelen antyder tar filmen utgangspunkt i ett bestemt år i Bergmans karriere, nemlig 1957. Filmens påstand er at det var da Bergmans geni for alvor ble forløst, gjennom to av hans beste filmer, fire teaterpremierer og en tv-produksjon. Dokumentaren ser på Bergmans liv og verk før og etter 1957 også, til en interessant inngang til den svenske mesterens produksjon og betydning.

Instruerer Døden: Bengt Ekerot som Døden selv får instruksjon av Bergman under innspillingen av «Det syvende innseglet» fra 1957.

Idag er det vanskelig å forestille seg hvordan Bergman i løpet av ett år rakk premiere på sine to første mesterverk, «Det syvende innseglet» og «Jordbærstedet», omtrent samtidig som han feiret store triumfer i svensk teater med «Peer Gynt» og tre andre premierer, samt et tv-drama. Et særpreget kosthold preget av surmelk og Mariekjeks lanseres som én mulig forklaring, inspirasjon fra hans mange kvinner en annen.

Essensiell Bergman: Dette er de 10 beste filmene hans

Magnusson som tidligere blant annet har gjort den fine tv-serien «Bergmans video» nærmer seg giganten med en passende blanding av respekt og kritisk blikk. Bergmans ungdomsflørt med Hitler og det anstrengte forholdet til regissørens eldre bror kaster nytt lys over liv og kunst. I en film som favner Bergman på godt og vondt, risper litt i mennesket og opphøyer kunstneren.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

Les også kommentaren «Bergman feires best med Ullmann»