Det var en dirrende spenning i lufta på festivalområdet sent lørdag kveld. Elvescenen var dekket med et rødt plysjteppe med folder, og lenge før de første tonene av «En Plass I Solen» kunne høres, var sletta fylt opp av forventningsfulle publikummere.

Og det er ikke rart. At DumDum Boys spiller hele albumet festivalen er oppkalt etter i jubileumsåret, og at de gjør det i hjembyen, er et skup for Pstereo og for Trondheim, og potensielt en konsert for historiebøkene.

Selv var jeg 13 år da albumet ble utgitt, eller for min del kassetten. Den traff meg hardt og brutalt, og ble soundtracket til de første tenårene og de første festene, og siden nærmest en del av kroppen min. Med tanke på den rungende allsangen gjennom store deler av konserten var nok ikke jeg den eneste der som føler det sånn.

Det var umulig å gå uberørt fra Highasakites mektige finale fredag kveld. En nær perfekt konsertopplevelse.

Snart gikk teppet ned til tonene av det karakteristiske gitarriffet på åpningssporet, og konserten var i gang. Påfølgende «Tusen Etasjer Høi» har neppe vært en gjenganger på bandets settliste, men fungerte overraskende godt live.

Selv virket bandet mer enn litt ukomfortabel med oppgaven, og det manglet ikke på reservasjoner fra scenen:

- Gudene vet om dette går bra, vi har aldri spilt et helt album på en konsert før, så ... God help us! brølte Prepple, mens Sola telte opp til «Hud & Hår».

Selv om det var ting å utsette på konserten, trengte de selvsagt ikke å bekymre seg. Publikum var mildt sagt hengivne og tilga lett at lydbildet var litt tynt her og der, eller det faktum at ikke alle låtene fungerte optimalt i en livesetting. Det er ikke uten grunn at de aldri tidligere har spilt «Uten et spor», og har de egentlig fremført låta «Pstereo» før, bortsett fra på festivalen for noen år tilbake?

«Pstereo» er et synthtungt album, og synthene kunne med fordel vært høyere. Derimot bidro namsosing Eirik Øien til å guffe opp trykket, med både gitar og lap-steel. Den store trommelyden fra albumet, derimot, er nok vanskelig å gjenskape live.

DumDum gikk kronologisk til verks, men unngikk heldigvis å planke materialet. Både «Hud & Hår» og «Plaster På Såret» satt som skudd, med Prepples hvinende munnspill. Og da de fremførte «Metallic Hvit», «Krimm» og «Englefjes» på rappen, opplevdes det som en seiersrekke og konsertens absolutte klimaks, toppet med allsangen på sistnevnte låt:

Jeg går i bane / nøster en tynn tråd / en med langt hår. Jeg går i bane / du er sola / jeg er månen.

Selvsagt var det morsomt å høre Kjartan synge «Chop Suey», og til og med nattasangen «Stort & Svart» fikk en form som fungerte på et vis. Men da var det også slutt.

Antakelig gjorde bandet lurt i fortsette med seks nyere låter etter dette, som for å vekke publikum ut av mimretransen. Særlig de to siste, «Lunta Brenner» og «Enhjørning», minnet oss om at DumDum har levert sterke saker også i senere tid. Men det var ingen tvil om at konserten mistet noe av momentumet her.

Det var «Pstereo» publikum var kommet for å høre – og ennå runger melodiene i hodet:

Lydløse meldinger uten ord / vi deler små hemmeligheter / og jeg tror at / sammen er vi pstereo.

Anmeldt av KAI KRISTIANSEN

Her kan du lese alle sakene fra Pstereofestivalen.

Prepple Houmb og resten av DumDum Boys fikk det til å koke på Marinen, skriver vår anmelder. Publikum svarte med rungende allsang. Foto: Finn Walther