I årene etter andre verdenskrig ble den italienske neorealismen en toneangivende retning innen filmen. Drama som så ut som dokumentarer, gjerne med amatører foran kamera, i filmer som tok pulsen på tiden og sosiale forhold. Debutfilmen til amerikansk-italienske Jonas Carpignano fortoner seg som en moderne variant av det.

«Middelhavet», som var en av de mest populære filmene på Tromsø Internasjonale Filmfestival denne uka, bærer i nesten påtrengende grad preg av å være rett film til rett tid, med et annet blikk på flyktninge- og immigrasjonsstrømmen mot Europa enn vi ellers møter i media. Filmen følger to unge menns farefulle vei fra Burkina Faso via Algerie og Libya, til båtferd over Middelhavet til Italia. Det meste av filmen utspiller seg i Italia.

Vi får ikke vite så mye om hva de to afrikanerne flykter fra, om det har et beskyttelsesbehov eller ikke. Nøkternt, men tett på, forteller kamera historien om deres ferd til Europa, hvordan de blir møtt og hvordan de prøver å klare seg uten papirer eller arbeidstillatelse i Italia.

Sånn sett blir «Middelhavet» et tett, menneskelig drama med håp, frykt og følelsen av å leve i usikkerhet fra dag til dag. Kriminalitet, det illegale arbeidsmarkedet og forsøk på å holde kontakt med familien i hjemlandet skildres tilforlatelig til godt ladet menneskelig drama.

Scenene over havet preges av filmens lave budsjett, men ellers matcher foto, spill, musikk og miljøskildring historien svært godt. Filmen gir ikke noe svar på den europeiske flyktningkrisen, men den prøver å se den nedenfra, til menneskelig, godt og nyansert drama.

Jobb i Europa: Koudous Seihon og Alassane Sy som to emmigranter fra Burkina Faso, som etter å ha krysset havet plukker appelsiner i Italia i «Middelhavet». Foto: Mer Filmdistribusjon